Når «gode mennesker» blir tause

Myanmars omstridte leder Aung San Suu Kyi ble hilst av jublende folkemasser da hun i forrige uke vendte hjem etter sin opptreden for domstolen i Haag. Begeistrede skolebarn viftet med vimpler og flagg, ja selv generalene smilte om kapp med den blide tropesolen.

En opprømt Suu Kyi fastslo at hun hadde vunnet «en stor seier», og at hun «resolutt» hadde tilbakevist anklagene om folkemord på den muslimske rohingya-minoriteten. Hennes forsvarstaler under rettssaken endte som en buklanding foran et stort vestlig publikum. Men den 74 år gamle fredsprisvinneren reiste ikke til Haag for å tekkes Vesten. Hun gjorde det for å styrke sin posisjon på hjemmebane, og det klarte hun.

Hæren i Myanmar sjokkerte en hel verden da den for to år siden jaget mer enn 700.000 rohingyaer over grensen til Bangladesh. Hundrevis av landsbyer ble påtent og brent ned til grunnen. Tusener av innbyggere ble drept i «opprenskningen», selv barn og ammende mødre. Bildebevisene som fløy verden over, var mange og uhyggelige. Noen av dem ble vist fram for domstolen, men Aung San Suu Kyi lot seg ikke affisere. Rolig og kjølig satt hun der, uten å fortrekke en mine. Selv la hun også fram noen bilder. De viste – ifølge henne selv – muslimske og buddhistiske smågutter som spilte fotball i fred og fordragelighet.

Les også: «Er virkelig en hyllest til en fortjent fredsprisvinner verdt religiøs strid?»

Saken ble reist av Gambia på vegne av Organisasjonen for islamsk samarbeid. OIC hevder at Myanmar har forbrutt seg mot Folkemords-konvensjonen av 1948. Men hva er et folkemord? «Dette er ikke en diskusjon om hvor mange som ble drept, men om noen, i dette tilfelle regimet i Myanmar, hadde til hensikt å utrydde en hel folkegruppe», fastslo den gambiske advokaten Philippe Sands. Gambias justisminister fulgte opp med å sitere en av 1700-tallets filosofer, Edmund Burke: «Det eneste som skal til for at det onde seirer, er at gode mennesker unnlater å gjøre noe».

Underforstått: Aung San Suu Kyi, som de siste fire årene har vært sitt lands fremste sivile politiker, unnlot å handle. Derfor er hun medansvarlig.

Mange har gode minner fra Myanmar. Hvor vi enn ferdes, blendes vi av skinnende pagoder. Kanskje de skinner i meste laget? Det er nemlig et faktum at toleransen for landets muslimske mindretall, rundt 2,5 millioner mennesker, er særdeles lav. Både generalene og Aung San Suu Kyi er enige om at Myanmar bør være så «rent» som mulig. Jo færre muslimer, desto bedre. I nasjonalforsamlingen finnes ikke én eneste muslimsk representant. Før valget i 2015 ble muslimer i Aung San Suu Kyis parti eksplisitt frarådet å stille som kandidater – av fredsprisvinneren selv.

I 2016 ble hun intervjuet av en pågående BBC-journalist. Etterpå ble hun rasende på sine rådgivere: «Ingen av dere fortalte meg at han var muslim!»

Jeg var til stede i Oslo rådhus i 1991 da Suu Kyi ble tildelt Nobels fredspris. Stolen hennes sto tom, for hun satt i fengsel. De neste årene skulle hun tilbringe 15 år i ufrihet, enten i fengsel eller i sitt eget hjem. I sin ensomhet rakk hun å skrive bøker. En av dem bar tittelen Frihet fra frykt. Med klar penn beskrev hun den tilstand landet befant seg i. Samtidig manet hun fram sin visjon av et nytt og bedre Myanmar, et land med demokrati, toleranse og respekt for alle trosretninger.

Men er det et slikt land hun vil ha? Eller tok hennes beundrere feil da de utnevnte henne til «Asias Nelson Mandela»? Mandela selv rakk ikke å distansere seg fra henne, han døde i 2013. Men flere andre fredsprisvinnere har gjort det. «Jeg er blitt en gammel og skrøpelig mann, og jeg er pensjonist. Likevel bryter jeg mitt løfte om å forholde meg taus i offentlige spørsmål», skrev erkebiskop Desmond Tutu i et åpent brev til Suu Kyi for to år siden. «I årevis hadde jeg et bilde av deg på kontorpulten min for å minne meg selv om den urettferdighet som rammet deg …» Så fjernet han det.

Les også: Abiy: – Krig er helvete på jord

Tutu tilføyde: «Det er upassende for deg, et symbol på rettskaffenhet, å lede et slikt land. Hvis den politiske prisen for ditt avansement til det høyeste embetet i Myanmar er din taushet, er prisen altfor høy».

Aung San Suu Kyi er formelt sett ikke landets øverste leder. Siden grunnloven hindret henne i å bli president, ble hun i stedet utnevnt til «statsrådsgiver» og utenriksminister. Men i praksis står hun over alle andre, bortsett fra det militære lederskapet, som fremdeles er en stat i staten. Derfor må hun hele tiden veie sine ord eller forholde seg taus. Spørsmålet er bare om hun ville ha vist større forståelse for rohingyaene om hun ikke hadde hatt generalene rundt seg. Mange tviler.

Også i flere andre betente saker har Suu Kyi skuffet sine tidligere tilhengere. Hun har forsvart domstolene mot anklager om korrupsjon og maktmisbruk. Hun har unnlatt å forsvare journalister og åndsarbeidere mot sensur og fysiske overgrep. Da hun vendte hjem i forrige uke, skrev avisene at to komikere var dømt til ett års fengsel fordi de hadde tillatt seg å gjøre narr av landets militære elite. Slike dommer felles på løpende bånd, selv om landet sies å være et «demokrati».

Hvis alt går som planlagt, skal Myanmar velge ny nasjonalforsamling neste år. Som alle andre politikere er Aung San Suu Kyi opptatt av å tekkes det store flertall. I et land hvor 88 prosent av innbyggerne er buddhister, kan hun og hennes parti, Den nasjonale liga for demokrati, regne med bred oppslutning. Men også i den neste valgperioden vil generalene luske i bakgrunnen. Vi ser derfor konturene av et hybrid sivilt-militært styre som kan bli langvarig, med Suu Kyi som den øverste ansvarlige.

Mens rohingyaene fortsetter å lide, kan lederskapet glede seg over pene økonomiske veksttall. Myanmar var lenge en økonomisk sinke. I de senere år har vekstraten økt fra to til seks prosent. 2020 lover også godt. Grunnen til fremgangen er regjeringens økonomiske liberaliseringstiltak og betydelige utenlandske investeringer. Viktige land i den vestlige verden vil imidlertid følge Aung San Suu Kyi med argusøyne. Ikke minst USA, som har vedtatt straffetiltak mot hærsjefen Min Aung Hlaing og tre andre militære ledere. Tiltakene, som omfatter visumnekt og frysing av bankkonti, begrunnes med deres rolle i krigen mot rohingyaene.

Domstolen i Haag avsier sin kjennelse tidlig neste år.