Selvmål på Ullevål

Aller først: Jeg elsker norsk fotball.

Men du som leser dette, kan ha kommet i skade for å tro at vår innenlandske variant av verdens fineste idrett, er dårlig. Hør da på dette: Det er 250.000 registrerte mannlige fotballspillere i Norge, pluss alle oss som spiller på løkka. De rundt 300 eliteseriespillerne er best av oss alle.

(OK, minus de aller beste, som spiller i utlandet.) Finn en annen idrett som har et lignende rekrutteringsgrunnlag, og et trangere nåløye!

Selv om de spiller enda bedre ball ute i verden: Det vi ser på norske baner i sommerhalvåret, er idrett på elitenivå.

Men «sommerhalvåret»? Se ut vinduet. Får du lyst til å gå på fotballkamp? Så kan du vende blikket mot TV-en din. Der spiller Viking og Haugesund om kongepokalen, på norsk fotballs store festsøndag.

Cupfinalen, med konge og statsminister og tilhørende herligheter på ærestribunen. Fullsatt Ullevål, en invasjon av vikinger og arabere fra Haugalandet i hovedstaden. Det burde være en fest.

Selv kommer jeg ikke til å se kampen. Vi skriver andre søndag i advent, for pokker. Dessuten trenger jeg en pause. Det har vært et altfor langt, vondt år.

Sesongen skulle sparkes i gang 17. mars med «mesterfinalen» Rosenborg–Molde på Ullevål. Kampen ble avlyst på grunn av nedbør, ikke overraskende for noen andre enn Fotballforbundet.

Hva husker jeg best fra seriestarten? At laget mitt tapte og tapte, men ellers: Det var kaldt, det var mørkt, og fra slutten av mai til begynnelsen av august, det vi kaller sommer i Norge, spilte Vålerenga fra Oslo bare fem tellende kamper.

I sommeridretten fotball. Siste serierunde gikk forrige helg, første søndag i advent, for tomme tribuner, men i full storm.

Svenskene spiller like mange seriekamper som oss. De klarte å skvise inn fire kamper i juli, da vi spilte én. Svenskene skjønner at en fotballkamp blir morsommere om det er varmt nok til at folk kan kose seg på tribunen, og bedre når gresset er grønt.

Ikke at det grønne gresset spiller så stor rolle i norsk fotball. Vi har bestemt oss for å spille toppfotball på et miljøfiendtlig dekke som vi kaller «kunstgress».

Det ser unaturlig ut på TV, det gir en annen type fotball, og det lukter ikke lenger gress på «Gamle gress» i Drammen. I år spilte 11 av 16 lag i Eliteserien på kunstgress. Nå rykket heldigvis Sandefjords grønne naturgress opp fra divisjonen under, men ståa tvinger en fotballsupporter til å heie på Lillestrøm – ja, du leste riktig: Heie på Lillestrøm! – mot Start i kvalifiseringskampen om den siste plassen i neste års eliteserie. Lillestrøm spiller på gress, Start på kunstgress.

Den kampen spilles for øvrig 11. desember. God jul!

Altfor ofte er det søndag kveld klokka 20 vi fotballsupportere får gleden av å fryse der vi står og savner lukta av ekte gress.

Da rekker ikke rørosingen å dra på kamp i Trondheim, og det er for sent til at jeg kan ta med eldstesønnen til Mjøndalen, eller til Intility Arena i nabolaget på østkanten i Oslo.

Flytting av kamper av hensyn til TV-oppsettet har medført at jeg har ødelagt et imponerende antall selskaper (planlagt rundt kampene, selvsagt, både mine selskap og andres. Man holder seg da med skikkelige folk) der jeg sitter, stadig surere, med hodet i telefonen og ser Rosenborg tape.

Kampene må jeg se på betal-TV, på små nisjekanaler. Det er dyrt, men man tar seg råd. Bannende. Ved å selge seg til høystbydende TV-kanal har fotballen greid å gjøre seg nasjonalt irrelevant.

De som ikke legger opp hele livet etter terminlista, får ikke med seg at norsk fotball faktisk finnes.

TV-avtalen er, som lengden på sesongen, et utslag av gigantomanien til fotballens høye herrer. Det samme er de altfor store arenaene rundt omkring i landet, noen av dem fortsatt bare halvbygde etter at pengeflommen stanset brått med finanskrisen.

Norsk fotball er ikke engelske Premier League, og bør aldri bli det. Vippene på tribunene våre forsvant da bobla sprakk.

Denne stormannsgale, markedsstyrte versjonen av verdens viktigste kulturuttrykk passer ikke her til lands. Skal norsk toppfotball ha en framtid, er det som noe annet enn den globale fotballen.

Vi som elsker norsk fotball, må føle et eierskap til det som skjer på stadion. Nå føler vi oss bare tatt for gitt.

Det ble tydelig under «blusskrigen» i høst. NFF avsluttet brått en pågående dialog med supporterne om bruken av pyroteknikk på tribunen. Ingen trenger bluss, men mange supportere vil ha det. Ved å kutte dialogen viser fotballmyndighetene at de ser på oss som bruker tid på å holde liv i norsk fotball som en byrde.

Om vi går lei blir det taust på tribunen, eller vi får den tribunen alle vil unngå: Dominert av unge, sinte menn.

Eller kanskje er framtidsscenarioet enda blekere. Kanskje vil ingen vil bry seg om norsk fotball. Det lyser allerede rødt: Tilskuersnittet har falt fra 10.521 i toppåret 2007 til 5.693 i år.

Jo, jeg er sikkert preget av at Rosenborg har hatt en elendig sesong. Det er mye fint å si om norsk fotball, også på toppnivå. Problemet er at jeg ikke kommer på noe.

Så lenge de som bestemmer stevner videre som nå, er jeg redd stadig flere vil slite med å se alt det som er bra.

Men landslaget, da? Vi kan jo komme til EM? Kanskje. Men «norsk fotball» er det som skjer hele sesongen, vi som møter opp hver helg. Landslaget er fotballturistene i England og de av håndballens venner som også liker fotball. Det er ingenting galt med det, men det er ikke dere som er den harde kjerne, ikke dere som er norsk fotball. Heia Norge? Nei. Heia Rosenborg! (Ja da, her kan du sette inn ditt eget lag.)

Neste år er sesongen kortere og begynner senere, om ikke annet. Det er bra – først og fremst fordi det gir oss nok tid til at det begynner å krible i magen igjen. Håper jeg.