Denne kommentaren ble først publisert for to år siden
«De er så jævlig irriterende, jeg gleder meg til å flytte hjemmefra, ass». To jenter sitter foran meg på bussen, i påfallende like boblejakker.
De snakker naivt høyt om de dustete mammaene og pappaene sine. Maset, reglene, alt de ikke forstår. For noen håpløse, kontrollerende, kleine folk, sukker de.
De vet hvordan de ville gjort det. Mye bedre.
«Jeg skal gi ungene mine alkohol selv om de ikke er atten. Kanskje ikke sprit. Men de skal ikke være redd for å snakke med meg om det, liksom»
Jeg lytter med stor iver. I et øyeblikk lurer jeg på om jeg skal reise meg.
Kanskje fortelle dem om den tomme, overveldende følelsen jeg fikk det året på folkehøyskolen, da jeg så mamma og pappa kjøre vekk, til bilen ble en liten prikk i horisonten.
Så sto jeg der, da, i all min frihet. Og savna dem.
Nylig hadde «Aftenposten Si ;D» en konkurranse. Ungdom sendte inn sine beste tips til tenåringsforeldre. Gutt (15) skriver blant annet: Sokker er ikke kult å få i gave, ikke prøv å være trendy, og min favoritt: ikke vær sur.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
All kred til ungdommen for å bidra og engasjere seg, altså, men som en «var-tenåring-for-ikke-så-lenge-siden» har jeg noen tips andre veien.
Som nesten voksen, er det mange ting jeg angrer på. Ting fjortis-hjernen min ikke helt klarte å forstå. Som jeg nå, i voksen alder, blir smertelig klar over – fordi jeg har skjønt at de ikke skal være her for alltid, disse menneskene som har lært meg nesten alt jeg kan. Gå, snakke, sykle og – vite hva kjærlighet er.
Jeg angrer på ballkjolen til to tusen jeg fikk mamma til å kjøpe til meg i åttende, fordi det føltes som verdens viktigste dag.
Den har skamfullt ligget på loftet siden.
Les kommentar: «Jeg gir terningkast 1, og gir herved opp min barndoms drøm om å bli filmanmelder»
Jeg angrer på alle gangene pappa har kjørt meg og hentet meg, og jeg har spradet inn og ut av bilen like utakknemlig og sur, med musikk i ørene og armene i kryss.
Jeg tenkte ikke på at pappa sikkert hadde et annet sted han kunne tenke seg å være.
Selma sammen med faren sin. Foto: Privat
At hver biltur, var og fortsatt er en kjærlighetserklæring.
Men selv om den dårlige samvittigheten kan være vond å kjenne på, er jeg mest av alt takknemlig for at de ga meg all omsorgen i verden, selv når jeg var et lite tenåringsmonster.
Derfor fikk jeg lyst å gripe tak i jentene med boblejakkene. Jeg ville så gjerne gi dem en sjanse til å sette litt pris på den middagen som dukker opp på bordet hver dag.
Kjeftingen som kanskje har fått dem til å lære noe nytt, selv om de ikke likte det. At det faktisk er noen der, som maser om at man skal bli hjemme en lørdagskveld, fordi man har vært så mye borte den uka.
Det er de tingene som irriterer deg du kommer til å huske på som omsorg. Når du sitter alene i et kollektiv og lurer på hvem søren du skal spørre om kan hjelpe deg nå.
Det tok meg pinlig lang tid å innse at foreldrene mine var mennesker med tanker og ønsker som ikke handlet om meg.
At de faktisk ikke hadde trengt å lage all den maten, rydde rommet mitt når jeg ikke gjorde det, sørge for at det gikk bra på skolen, kjefte på meg den gangen jeg drakk hjemmebrent fra en tvilsom selger.
Det var ikke for deres egen vinning at de gjorde alle disse tingene. De gjorde det for meg. Det er jeg evig takknemlig for nå.
Foreldrene våre har følelser, de gjør også feil. Kanskje oppdrar de deg i en ungdomstid som er annerledes enn deres erfaringer, og famler litt i blinde.
Det skal vi tåle. For de har nok tålt en hel del av oss. La nå foreldrene dine være litt irriterende. Sjansen for at de elsker deg idiotisk mye er ganske stor.
Og sjansen for at du føler at du har full kontroll når din tid som forelder kommer, er ganske liten.
Lest denne?: «Sander Berges valg om å gå til Sheffield United kan være det smarteste han gjør i år»
