Hjem til jul og kulde

Frode Berg er etter to bitre år i russisk fengsel benådet og utlevert til norske myndigheter i Litauen.  – Frode Berg kommer hjem til Norge, som en fri mann, sier statsminister Erna Solberg. Som kan få et søksmål som takk.

Han skulle bare være i nord i ett år. For trønderen Frode Berg ble det et liv langs grensa til Russland.

Da han ble pensjonert fra jobben som grenseinspektør i 2014, kunne han se tilbake på 39 år på grensa mellom øst og vest, virkelighet og uvirkelighet, krig og fred. Og til slutt gikk han over grensa.

At den spiondømte 64-åringen nå kommer hjem og kan feire jul med sine nærmeste i Kirkenes, er ikke slutten på historien. Det er bare slutten på et kapittel, og starten på et nytt. Det kan bli ytterst spennende — særlig for norske styresmakter.

«Jeg tror han kommer hjem til både varme og kulde», sier en som kjenner Berg fra Kirkenes.

For Berg skal ikke bare hjem til Norge. Aller mest skal han hjem til familien i Finnmarks ytterste utpost mot Russland.

Til ei lita bygd med 3500 sjeler kloss inntil russergrensa, til et samfunn der russerne ses på som naboer og venner. Til et fellesskap der han spilte en stor rolle og nøt enorm tillit.

Alle kjente Frode Berg. Som frivillig, som organisasjonsmann, som dugnadsmenneske. Han sa aldri nei til noe eller noen. Han var den gode, rause bestefaren for et helt samfunn.

Han jobbet iherdig for å styrke folk-til-folk-samarbeidet mellom nordmenn og russere.

Som Røde Kors-frivillig og som styreleder for Pikene på broen, den viktigste lokale kunstinstitusjon med formål å bygge bro mellom folk i øst og vest.

På torget i Kirkenes henger et banner. Det står «Hjelp Frode hjem. Støtt folk til folk-samarbeidet».

Det fikk henge der også når kongen, statsministeren og russernes utenriksminister Lavrov på det samme torget markerte 75-årsjubileet for frigjøringen av Finnmark nylig.

Men mange i Kirkenes føler seg personlig sviktet av Berg, og mange opplever at han brukte sitt sivile engasjement for kontakt på tvers av grensa til å dekke for sitt egentlige oppdrag, å spionere mot Russland.

Frode Berg la folk-til-folk-samarbeidet i potten. «Politikk er ikke et tema i Røde Kors», sa Berg til Finnmarken i 2014 i forbindelse med at han koordinerte hjelp til flyktninger fra Øst-Ukraina i Murmansk.

Nå kastes mistankens skygger over mye annet godt arbeid som gjøres i folk-til-folk-samarbeidet i nord. Det er prisen som må skal betales for Bergs spionasje. Også det er vondt å tilgi for de mange som har brukt livet på å bryte ned grensene mellom folk.

Norge har brukt store ressurser på å få hjem Frode Berg. Det har kostet både ansikt og penger. En ny lov som nylig ble vedtatt i Litauen, åpnet for en utveksling av russiske og litauiske spioner.

Hvordan og hvorfor dette involverer en norsk spion er fortsatt inntullet i tåke. Men en eller annen avtale må Norge ha gjort direkte eller indirekte med Litauen.

Kanskje har NATO gitt løfter til sitt medlemsland på grensa til Russland. Norge har sammen med Tyskland, Belgia, Tsjekkia, Island og Nederland et nært militært samarbeid med og i Litauen. 200 norske hærsoldater befinner seg i landet. Og for bare halvannen uke siden var Erna Solberg på besøk hos presidenten i Vilnius. Tilfeldig? Neppe.

Det har snart gått en mannsalder siden sist Norge hadde hovedrollen i et internasjonalt spiondrama. Da Arne Treholt ble arrestert i 1984, rystet det kongeriket.

Saken rokket ved vårt nasjonale selvbilde, og har fortsatt å hjemsøke oss gjennom et utall gjenopptakelsesbegjæringer og allmenn nasjonal uro. Et sår som aldri helt vil gro. Når NRK de siste ukene har tatt oss gjennom hele Treholt-saken i ny podkast, har nesten 100.000 av oss lyttet. Spiondramaer fengsler og fascinerer oss.

Hvem er han, når han er trygt hjemme igjen? En fri mann, sier Solberg. Men er han en sivilist som kan si og gjøre hva han vil og som kan underskrive en fet avtale om å skrive bok? Ulike kilder har ulik oppfatning.

Mulig har han taushetsplikt. Kanskje ikke. Og hvis han bryter en eventuell taushetsplikt, hvordan kan man rettslig forfølge det uten samtidig å anerkjenne at han faktisk har jobbet på vegne av norsk etterretning?

Det vil ikke etterretningstjenesten gjøre under noen forutsetning. Men helt sikkert er det at vurderingen jeg får når jeg ringer den tidligere etterretningstoppen Ola Kaldager, er presis: «Utrolig amatørmessig», sier han om e-tjenestens jobb med Frode Berg. Han er ikke i tvil om at avsløringen av Berg har «rystet organisasjonen».

Men nettopp fordi håndverket i rekrutteringen og forberedelsen av Berg som spion er så oppsiktsvekkende svakt, åpner det opp for alle scenarioer.

Det høyst irregulære gjør Berg-saken unik i sin natur. Spioner er blåst før og de har veltet seg i oppmerksomheten etterpå. Men ingen har pekt på sin oppdragsgiver fra bak jernstenger, innrømmet sitt oppdrag, hevdet seg misbrukt og lurt, slik Berg har gjort.

Forståelig, men i prinsippet illojalt. Han har også bekreftet navnet på sin norske føringsoffiser. Berg er nok ingen populær mann i de kretser som lever av hemmelighet.

Men sannsynligvis sitter ikke Berg på gradert kunnskap om det indre liv i norsk etterretning, og han står fritt til å gjeste Skavlan. Kaldager holder det som sannsynlig at Berg kan og vil kreve erstatning. Et helt rimelig krav når den norske statens hemmelige tjenester er på bærtur.

Dommer Astri Rynning ga Treholt dødsstøtet med ordene «sviktet oss alle». Men Treholt har likevel beholdt en posisjon i mange kretser som en brubygger mellom øst og vest.

Frode Berg ble dømt til 14 års fengsel. Det er nærmest en dødsstraff i et russisk fengsel. Han har sonet to år under forhold vi ikke kan forestille oss. Berg gjorde en jobb for oss, for Norge, men kan likevel komme hjem til kulde, som en som sviktet sine egne.