Ytringsufriheten

NRK høstet storm for rasistisk humor og slettet innslaget. I Tromsø har det blotte faktum at Trond Giske skal være med i en debatt om metoo fått en redaktør og lokale politikere til å rase. Ytringsrommet krymper.

Før helga gikk det hett for seg i kommentarfelt og twitterfeeder. NRKs Radioresepsjonen hadde gått for langt, de hadde sagt «neger» og brukt apelyder.

Les om saken: Kringkastingsrådet har fått 68 klager på Radioresepsjonen-innslag

Ryktene spredde seg som den beryktede ilden i tørt gress. Tore Sagen hadde lest opp en rasistisk tekst i et forsøk på å få sine to faste medløpere til å bli flaue. Dette er en standard post i programmet. Og for alle som kjenner til Radioresepsjonen og som hørte innslaget, var det åpenbart at rasismen var gjort med omvendt fortegn, den skulle karikere rasisme. Den skulle avkle hvitt, fordomsfullt hatprat.

Hørte man ikke innslaget, men bare fikk det referert uten nødvendig sammenheng, var innslaget selvsagt helt vanvittig. Uten å ta hensyn til kontekst eller intensjon, hørtes det jo ut som om Sagen var med i Vigrid.

Nei, han er ikke det, han er komiker. Med betydelig makt, en makt han brukte for å latterliggjøre og peke på holdninger i samfunnet som er farlige.

Men når dem han prøver å beskytte, opplever det som et overgrep, hva da? For det gjør stort inntrykk når nordmenn med ikke-hvit bakgrunn, en minoritet blant oss, sier at innslaget gjorde vondt. Når de forteller om liv med rasisme, gjør det en ydmyk.

Hverdagsrasisme som her hos oss er grovere og vanligere enn vi liker å tro. Og når NRK tuller med deres alvor, kolliderer det. Dette må en hvit, privilegert majoritet ta inn over seg.

Det kan likevel ikke være sånn at oppgjør med rasisme kun skal skje i kronikks form, med det dype alvoret temaet fortjener. Noen av vår tids viktigste og mest innflytelsesrike stemmer er komikere. De når ut.

De kan være normdannende som få andre. Humor og satire er viktige våpen i det godes kamp.

De har holdt moralen oppe i møte med diktaturene. De har vært viktige verktøy i kritikken av makta i våre vestlige liberale demokratier. Men stadig oftere blir satiren angrepet. Menneskene bak hetses.

Av dem som mener å ha det moralske overtaket, og som ofte gjør seg skyldig i samme ufølsomhet. Humor er ofte levert i store bokstaver, nettopp fordi den ikke skal misforstås, og kan derfor angripes med store typer. Her er en mulighet til å bli hørt, for dem som kanskje ellers opplever å bli ignorert. Store typer er medievennlige. Og sånn spinner spiralen nesten ukontrollerbart av gårde.

I sommer fikk NRK kritikk for Satiriks' såkalte «jødesvin-sketsj». NRK beklaget etter ti dagers massivt trykk. Det er aldri feil å utvise ydmykhet slik NRK til slutt gjorde, men var det virkelig grunnlag for å beskylde NRK for antisemittisme, for jødehat? For rasisme?

[ Les også: NRKs farlige glemsel ]

Debatten og konklusjonen til NRK minnet oss om at ytringsfriheten er under et konformerende press. Eksemplene er faretruende mange.

New York Times, pressens forbilde, har kasta inn håndkleet. De har gitt opp den tradisjonelle karikaturtegninga. Avisa har snudd ryggen til en sjanger som sender folk i fengsel i ufrie regimer. Det ble for mye bråk.

Les også: Det er ikke lenge siden det hadde holdt med en beklagelse

I humorens hjemland ble britenes favorittkomiker Jo Brand politianmeldt for oppfordring til vold og etterforsket for en vits hun delte på radio. Hun foreslo å bytte ut kaka som ble kasta i ansiktet på Nigel Farage med syre. Kanskje ikke kjempemorsomt, men dog en vits. Hun er som kjent en profesjonell vitsemaker.

Den populære BBC-programlederen (og komikeren) Danny Baker tvitret om den nyfødte sønnen til prins William og kona Meghan. Han delte et gammelt svart-hvitt bilde av et overklassepar som mellom seg hadde en sjimpanse i dress, stokk og bowlerhatt.

Vitsen handlet om den oppstyltede klesdrakten, men offentlighetens refleks knyttet det til morens genetikk. Baker sa sorry, BBC sa goodbye. Sparket for rasisme. BBC kastet ham foran bussen. Ingen nåde. Ingen margin for feil.

Fredag åpner Svarte natta-konferansen i Tromsø. Hit kommer også Trond Giske, som for første gang skal snakke om metoo i åpent lende. Han er del av en toleddet programpost. Først skal ett panel drøfte «Hva gikk galt da pressen dekket #metoo?». Ja, det er åpenbart et ledende spørsmål. Og så skal pressen diskutere sin egen innsats.

Målet med debattene er å opplyse og bidra pedagogisk til å forstå pressens egen rolle i en enorm samfunnsomveltning, ikke diskutere metoo i sin fulle bredde. Men arrangørens intensjon forsvant i kakofonien. Giske er en rød klut, og det er mange grunner til å være forbannet og opprørt over hans atferd.

Men forsøk på å begrense eller undergrave pressens anledning til å snakke med og om han, er prinsipielt problematisk. Temperaturen er svært høy i ishavsbyen.

Det blir stadig tøffere å bruke sin stemme i offentligheten. Stormen som før stoppet i sentralbordet til NRK, rammer nå rett i kroppen. På sosiale medier kommer personangrepene som fra en mitraljøse, og derfra sluses de inn i nettavisene.

Trykket blir formidabelt og farlig. Jeg er sikker på at NRKs viktige humorister nå tenker seg om mer enn før. Orker man en kontrovers? Når komikere og presse legger seg midt i veien av frykt for å provosere, har selvsensuren tatt kontrollen.