Lyden fra regnemaskinen

Det var 28. mai 2014, og vår økonomisekretær Marit hadde i sitt 75. år den aller siste arbeidsdagen etter å ha jobbet i avisen i 32 år. Hun var den eldste, faste medarbeideren vi hadde hatt på svært mange år.

«Hvis dere finner på noe, så går jeg. Jeg vil ikke ha noe oppmerksomhet», sa Marit. Da reiste jeg meg, tittet over skilleveggen mellom oss og sa: «Marit, vi har funnet på noe»!

Ei kake ble trillet inn på et serveringsbord, ansatte kom snikende rundt hjørnet, og vi fikk overrakt henne en gammeldags regnemaskin med sløyfe på. Mange tørket tårer.

Fra hun var 70, hadde vi noen korte samtaler, Marit og jeg, om hvor lenge hun kunne tenke seg å jobbe. Svaret var det samme. Hun ville fortsette og vi ville gjerne ha henne med videre. Men da vårt eierkonsern innførte grense om 70 års pensjonsalder for alle, måtte Marit (den gang 74) og jeg ha en annerledes samtale.

Ingen av oss trengte å si så mye. Tross alt hadde hun stått i stilling til hun var nesten fem år eldre enn Arne Strand, som gikk av som sjefredaktør den dagen han fylte 70, to måneder tidligere.

Marit var et sånt menneske som gjorde arbeidsdagen litt lettere for mange av oss og hyggeligere for alle hun møtte, og hun visste hva dette dreide seg om.

I forrige uke sto vi i den samme redaksjonen og tørket tårer etter at vi hadde fått beskjed om at Marit hadde gått ut av tida kort tid før hun rakk å fylle 80. Lyden fra regnemaskinen (den hun fikk med seg da hun sluttet) fra andre siden av skilleveggen, kommer vel verken jeg eller hennes beste venninner på jobb noensinne til å glemme.

Ei heller glemmer jeg lappen hun fikk ut av maskinen og overrakte til meg daglig med oppdatert kontobeholdning og abonnementsinntekt.

Jeg kommer til å huske blide Marit som kom løpende ut av pølsekøen på hockeykamp med Vålerenga for å hilse på meg og ungene noen år etter at hun ble pensjonist. Og den gang i fjor, tror jeg, da vi møttes i Oslo sentrum og ble stående og prate. Hun var blid og fornøyd på vei til teater med ei venninne.

De neste årene kommer samfunnet til å trenge at flere står i arbeid lenger enn før. For noen er det selvsagt riktig og viktig at de etter harde år i arbeidslivet får muligheten til en tidlig pensjonisttilværelse.

I andre tilfeller kan det være krevende økonomisk eller omstillingsmessig for bedriften, og da er det noen ganger mer fornuftig at eldre enn yngre medarbeidere må slutte. Men at eldre medarbeidere er en ressurs, både for bedrifter og for samfunnet, det har vi gode eksempler på og minner om.

Hvil i fred, Marit Karlsen, fra alle oss i Dagsavisen! Og god fredag til alle dere andre!