Evakueringa

«Pussig at du sier akkurat det, for det der minner meg om en litt artig episode som skjedde under Evakueringa ...», kunne min bestemor gjerne si. Dette kunne være en hvilken som helst dag på 80-tallet, og jeg, en tenåring, satt sikkert og surmulte i stua, mens jeg tenkte: «Å nei. Ikke enda en historie om Evakueringa!»

I disse dager er det 75 år siden Evakueringa. Men selv ikke på 80-tallet, over 40 år etter den dramatiske høsten 1944, var det mulig å ha en barndom i Finnmark uten å stadig vekk høre dette ordet, «Evakueringa».

Jeg forsto tidlig at verdenshistorien var delt inn i før og etter Evakueringa (som jeg antok ble stavet med stor E), og at Evakueringa var viktigere enn Krigen. Så mye ruvet det ordet da jeg var liten, at jeg lenge trodde hele Norge ble tvangsevakuert av tyskerne i 1944.

For dette var det store tidsskillet for min besteforeldregenerasjon: Den kollektive, traumatiske opplevelsen av å bli tvunget til å bli flyktninger i eget land, der noen opplevde sykdom og død på veien. De mistet alt de eide, ble spredt utover hele Norge, før de dro hjem etter krigen og bokstavelig talt måtte bygge landet. (Altså, sette opp brakker og rimelige gjenreisningshus i regi av Husbanken).

At Evakueringa ruvet litt ekstra for meg, kom nok også av at jeg hadde en litt vel snakkesalig farmor. Hun ble aldri ble lei av å fortelle små og store anekdoter om Evakueringa.

Så ok, bestemor, siden det denne helgen er 75 år siden, så får vi ta enda en historie om Evakueringa. For fredag markerte det offisielle Norge den russiske frigjøringen av Øst-Finnmark. Tre dager etter, den 28. oktober, kom Hitlers ordre: Det tyskokkuperte Finnmark og Nord-Troms skulle brennes, folk skulle tvangsevakueres. Og en av de nærmere 75.000 menneskene som ble jaget hjemmefra, var altså min bestemor.

På den tida var hun en 28 år gammel småbarnsmor. Med 2-åringen på armen fikk hun plass i en fiskeskøyte sammen med ektemann og svigerforeldre.

De endte til slutt på et lite sted utenfor Flekkefjord på Sørlandet. Eller «dalstroka innafor», som hun sa det. Der ble de godt tatt imot på en gård. Men den dialekten vertsfamilien snakket, var jo litt «underjordisk», ifølge bestemor. Så de forsto egentlig aldri helt hva de sa. (Kanskje ikke de forsto hva bestemor & co. sa, heller?)

Og når den lille gutten hennes lekte med de andre barna, snakket han også plutselig underjordisk, så ingen forsto hva han sa, heller.

Dette hindret likevel ikke at bestemor i mange år etter krigen holdt kontakten med familien på Sørlandet,  skrev brev og dro på besøk. Og når jeg tenker meg om, handlet egentlig bestemors mange anekdoter mer om Flekkefjord, enn om Evakueringa.

Så, kjære Flekkefjord, takk for hjelpa, og tenk at det er 75 år siden! Men som bestemor ville sagt det, med sitt yndlingsuttrykk: «Alt det der er jo så lenge siden at det nesten ikke er sant lenger».