Kommentar

Alt de ser – men ikke hører på radio

Bjørn Eidsvåg er misfornøyd med at hans nyeste sang ikke blir mye spilt i NRK P1. I forhold til denne sangen kan han ha det så godt. Men NRK kan også ta mer hensyn til at det er godt voksne som hører på P1.

Forhistorien til sangen er denne: En av Eidsvågs mest kjente sanger er «Eg ser». En av Sigvart Dagslands mest spilte er «Alt eg såg». De to fant ut at det ville være gøy å slå seg sammen og lage en ny sang sammen, som skulle hete «Alt eg ser».

Det kan derfor være interessant å høre denne sangen en gang eller to, men for å være brutalt ærlig: Det stopper der. «Alt eg ser» er ikke en sang som gjør seg godt mange ganger. Den tåler ikke sammenligning med de to herrene på sitt beste. Eidsvåg sa i «Kveldsnytt» søndag at han er ekstra skuffet fordi de har laget sangen spesielt med tanke på radiospilling. Da blir jeg enda gladere: Radioen er altfor full av sanger som høres ut som de er laget spesielt for å bli spilt på radio, uten å ha noe annet på hjertet.

Bakgrunn: Bjørn Eidsvåg mener NRK P1 utelater artister over 50 år

Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland er blant svært få norske artister som har fått framføre en ny sang på NRK TV i år, attpåtil i beste sendetid på «Lindmo».

De har ingen grunn til å klage på egne vegne, men Eidsvåg har mer å fare med i sin kritikk av NRK P1. Han har vært gjennom spillelistene til kanalen for hele det siste året, og bare funnet én oppføring med artister som er over 50 år gamle: deLillos med «Bare gråte». deLillos er ei gruppe som holder produksjonen godt oppe på sine gamle dager, og det skulle bare mangle at det ikke ga resultater innimellom.

Bjørn Eidsvåg ramser opp en rekke andre artister fra hans egen generasjon, Åge Aleksandersen, Jahn Teigen, Kari Bremnes, Ole Paus, som han synes blir for lite spilt.

Men mange av disse har, med respekt å melde, ikke gitt ut så mye nytt i det siste. For noen går det årevis mellom hver nye sang, og de kan ikke forvente å ha fast plass når de kommer tilbake. Det mest overraskende er at Vamp, som ga ut et utmerket album på sensommeren, ikke er regnet for gode nok i P1. VG har snakket med Øyvind Staveland, som tar problemstillingen med fatning. Men det er her vi først og fremst fornemmer at Bjørn Eidsvåg har et poeng.

Jeg hører på P1 mens jeg skriver dette. Det er «Bed Of Roses» med Bon Jovi, «High Hopes» med Panic At The Disco – jeg mener selv at dette er musikk som aldri burde vært spilt på radio, men dette er kanskje mest mitt eget problem. Ellers er det Sigrid, Marion Ravn og Julie Bergan på P1 denne formiddagen, som kan være vel og bra, men jeg tror ikke det er så mange av primærlytterne til disse artistene som hører på NRK P1 en mandag formiddag.

Men jeg hører til dem som synes at voksne kan ha godt av å høre mer ungdommelig musikk. Problemet i statskanalen er mest den helt poengløse musikkbruken. Som i alle de gode, relativt grundige intervjuene med norske artister som forteller om seg selv og musikken sin i forskjellige magasinprogrammer. «Dette var sannelig spennende, Eidsvåg, vi kommer tilbake til deg straks, men først skal vi høre «The Power Of Love» med Huey Lewis And The News.

Tall fra Norsk Mediebarometer viser ikke uventet at interessen for å høre på radio øker oppover i aldersgruppene. For å forenkle litt: Over 60 prosent av 60-åringer hører på radio. Det blir stadig færre lyttere jo lenger ned i aldersgruppene vi kommer. Dette er også grunnen til at P1 fortsatt er landets største radiokanal, med over en million lyttere. De fleste altså godt voksne, mange av dem vel så dét.

Men artistene P1 spiller er for det meste i 20–30-årsalderen. Den gjeldende A-lista til P1 for uke 42 inneholder ni artister. Fem av disse er også med på de tilsvarende listene til ungdomskanalen P3, noen riktignok med andre sanger. B-lista til P1 inneholder ti sanger. Av disse ti er hele sju også inne i varmen hos P3, oftere med samme sang. Dette er ikke «mangfold i eteren». Vi skal presisere at disse spillelistene ikke er alt som blir spilt i disse kanalene, bare et utvalg av aktuelle utgivelser som spilles litt oftere enn alt det andre. Vi kommer fortsatt til å få høre «Eg ser», «Mysteriet deg» og «Floden» rett som det er på P1.

Det ser nok ut som P1 og deres programmakere ønsker seg en yngre lytterskare enn de kan håpe på i dagens radiomarked. Dette er et evig mediedilemma – skal man tilpasse seg de trofaste brukerne man har, eller forsøke å trekke til seg nye, med risiko for å støte fra seg de som er der fra før?

Fristelsen til å rette seg mot et yngre, lettere påvirkelig lyttersegment er forståelig i kommersiell radio som lever av sine annonsører. NRK er fortsatt folkefinansiert, og har i større grad anledning til å gi alle lyttergrupper noe de vil ha. NRKs målsetting for P1 er «å gi selskap, oppdatering og opplevelser. Den er en viktig arena for å samle det norske folk på samme måte som NRK1 på TV», heter det så fint. Tida da man kunne «samle det norske folk» er imidlertid over. P1 kommer til å være for stadig eldre lyttere.

Jeg merker likevel at det sitter langt inne å skulle være med på å synes at det blir for mye ungdomsmusikk. Jeg har selv vokst opp i fortvilelse over hva gamle folk kan finne på å spille i radio. Både Bjørn Eidsvåg og jeg ville høre mer av The Kinks i våre formative år, men fikk «Det er makt i de foldede hender», i mange forskjellige versjoner. Dette er område der de eldre, vi, må jeg nesten si, aldri skal komme og si at det var bedre før i tida.

Mer fra Dagsavisen