Da de brune og de røde voldtok Polen

Da Adolf Hitler samlet sine høyeste generaler i fjellene i Bayern 22. august 1939, var budskapet tydelig. Føreren ville at hans soldater skulle «knuse fienden».

Polens historie er lang og vond. Sårene fra andre verdenskrig er dype og fortsatt ikke leget. Selve angrepet 1. september, til tross for all sin terror, er nesten glemt utover at det markerer starten på andre verdenskrig.

Husket mest som den litt famlende starten. Mer anneksjon enn invasjon. Tyske tanks mot polsk kavaleri. Det 20. århundre mot det 19. Nærmest borte fra fortellingen er den vanvittige brutaliteten, de umiddelbare jødeforfølgelsene, de over 600 massakrene på sivile utført i løpet av 36 dager, og ikke minst sovjeternes blodige rolle.

Starten på verdenshistoriens mest brutale krig, en global katastrofe som fortsatt forklarer verden, er i seg selv åpenbart verdt å markere, minnes og ydmykt bære med seg.

Det er også av betydning ikke bare å bruke angrepet på Polen som et bakteppe for helvetet som skulle komme, men å løfte fram polakkenes, og andre østeuropeiske, unike skjebne ved inngangen til krigen.

«Mens tyskerne brakte rasekrigen til det vestlige Polen, brakte sovjeterne klassekrig til øst», skriver historikeren Roger Moorhouse, som er aktuell med boka «First to fight: The Polish War 1939».

Drøye to uker etter nazistene fulgte Sovjet på innover de østlige polske grensene. En halv million soldater fra Den røde armé og 5000 stridsvogner.

Ikke for å stoppe den senere dødsfienden Tyskland, men for å ta sin avtalefestede rett på polakkenes land. Avtalen ble inngått 23. august og er kjent som Molotov-Ribbentrop-pakten, etter Sovjet og Tysklands utenriksministere.

I 1940 drepte sovjeterne 22.000 polske offiserer, som var tatt til fange etter angrepet året før. Tusenvis av andre intellektuelle, ledere og embetsmenn led samme skjebne. Ingen vet hvor mange som forsvant i krigens mørke. Den polske eliten ble slaktet. Ofret for at kommunismens ideer skulle kunne slå rot.

Den såkalte ikkeangrepspakten mellom landene var for så vidt i tråd med vestmaktenes naive forsøk året før på å skape «fred i vår tid».

Men pakten mellom Josef Stalin og Hitler gikk så mye lenger. Den hadde hemmelige klausuler som med millimeterpresisjon delte store deler av Øst-Europa opp i stykker som de to stormaktene kunne forsyne seg av. Latvia, Estland, Litauen og Finland skulle sovjeterne sluke sammen med deler av Romania. Polen skulle deles. Sovjetiske myndigheter nektet for avtalens eksistens helt fram til slutten på 1980-tallet.

På Gorbatsjovs vakt, ansporet av tøværet de kjente komme, våget to millioner mennesker seg i 1989 ut i gatene for å markere 50-årsdagen for den stygge, skammelige avtalen. Hånd i hånd, mil etter mil langs grensene mot øst, sto balterne i kraftfull protest mot overgrepet.

Avtaledatoen markeres fortsatt i Polen, Romania og de baltiske landene, som en advarsel mot totalitære regimer. Og mot store nasjoners skalting og valting med de mindre. Mot realpolitikkens maktbruk og groteske menneskefiendtlighet. Det er et budskap som definitivt ikke har gått ut på dato.

Russiske myndigheter og politisk ledelse med utenriksminister Lavrov i front jobber i dag aktivt for å dempe inntrykket av samarbeid med Hitler. I en pågående utstilling i Moskva sammenlignes deres avtale med den britenes statsminister Neville Chamberlain underskrev i München.

Alle gjorde det, alle måtte, for å stagge Hitlers aggresjon, er narrativet: Vesten prøvde å lede nazistene østover, og sovjeterne hadde ikke noe annet valg enn å inngå Molotov-Ribbentrop-pakten. Påstanden er kontroversiell og ses på som revisjonistisk.

«Vi bør spørre oss selv hvorfor vi markerer alle disse historiske hendelsene. Det er ikke fordi disse politikerne er historikere. Vi gjør det for å sende et budskap til vårt moderne samfunn om hva som er rett og hva som er galt», sier lederen av det polske instituttet for internasjonale forhold, Slawomir Debski, til The Guardian.

Krigens frykt lever øst i Europa. Russland kaster fortsatt lange skygger. Under et seminar mandag i regi Den norske Atlanterhavskomité med Norges ambassadør til Moskva Rune Resaland, var både Kåre Willoch og professor Geir Flikke opptatt av ambassadørens inntrykk av forholdet mellom Russland og Kina.

Hva er mulighetene for en ny, uhellig allianse? Som på tvers av ulikheter og motsetninger, realpolitisk kan ha mye å vinne på en pakt. Vi har sett det skje før.

I Asia er de heller ikke ferdige med krigen. Japans overgrep under okkupasjonen av Korea er stadig smertefulle. Japan mener en avtale fra 1965 ryddet historien av veien. Sørkoreanske domstoler mener noe annet, og har dømt to av Japans viktigste industriselskaper til å betale erstatning for bruk av tvangsarbeidere.

Nå er temperaturen på frysepunktet mellom de to landene. Handel og diplomati har gått i stå, og dette truer det USA-ledede forsvarssamarbeidet i regionen. Mange av krigens mange sår har ikke grodd.