Kommentar

Bompenger: Sprit, smult og punkterte dekk

Det er ikke en gave. Det er ikke engang en forundringspakke. Det er en fordreiningspakke.

I bompengesaken sto Erna Solberg med ryggen mot veggen. Hun hadde en skarp dolk rettet mot strupehodet. Hva gjør en dreven politiker i en sånn situasjon? Hun tar tak i dolken og snur den 180 grader, selvfølgelig. Politisk kunst handler om å gjøre truslene du møter til våpen du kan bruke.

Bompengesaken truet med å splitte regjeringen, detronisere valgkampen til alle regjeringspartiene, og den skadet statsministerens omdømme. Et skikkelig råttent kinderegg.

Legger seg på en ullen tja-strategi

Med ultimatumet som ble lagt fram fredag kveld, ønsker Erna Solberg å oppnå tre ting: Splitte de rødgrønne alliansene i byene, detronisere valgkampen til Ap og svekke Jonas Gahr Støre. Hun kan umulig ha ønsket å skape fred mellom Frp og Venstre, for mellom dem pågår krigen fortsatt for fullt.

Den som finleser avtaledokumentet, vil fort se hva som er hovedhensikten med det. Det bærer sterkt preg av å ha blitt lagt fram fjorten dager før et viktig valg. Etter et par dager med politisk spinn er det ikke mye å lure på. Høyre og Frp har levert en drittpakke til sine politiske motstandere, forkledd som en gavepakke.

Forutsigbart nok har MDG sagt blankt nei til avtalen. Like forutsigbart har Ap ikke turt å gjøre det samme. I stedet har de, som så ofte ellers, lagt seg på en litt ullen tja-strategi. Avtalen er for uklar og med så mange rare forutsetninger at man verken kan si ja eller nei til den, sier Jonas Gahr Støre og Oslos byrådsleder Raymond Johansen.

Støre og Johansen har helt rett i at avtalen ikke henger på greip og er fullstendig selvmotsigende. Regjeringen vil øse sine milliarder over kommunene, men krever at de skal bruke halvparten på reduserte bompenger – samtidig som biltrafikken ikke skal øke.

Burde være enkelt å takke nei

Dette er som å tilby en alkoholiker masse penger til drikke, men kreve at halvparten skal være vann, mens den andre halvparten må være sprit. Eller å gi en som slanker seg penger til mat, men kreve at halvparten må gå til grønnsaker, men den andre halvparten må gå til smult, kremfløte og smør – og at alt skal spises. Eller å gi noen en kjempefin sykkel og si at de skal sykle Oslo–Bergen, men at de må punktere begge dekkene når de passerer Gol, og likevel komme fram på samme tid som de ville gjort med hele dekk.

Sånne gaver burde det være enkelt å takke nei til. Når Ap ikke gjør det, er det lett å mistenke dem for å være konfliktsky. Det er ekstremt dumt i en valgkamp, der man mobiliserer tilhengerne sine nettopp på konflikt og forskjeller. Likevel: Hvis Ap har forutsett Høyres taktikk, og derfor sier nei, er det lite annet å si enn at de har forutsett rett. Det er bare å se på hva MDG blir møtt med fra diverse Frp- og Høyre-politikere:

«VIL dere ikke HA penger? Er dere MOT satsing på kollektiv? Sier dere NEI til mange milliarder?» Slik lyder «Mors gaver»-spinnet. I denne fortellingen vil ikke alkoholikeren drikke vann, han på slanker’n vil ikke spise grønnsaker og syklisten gidder ikke å sykle dit hun skal. Ingen snakker om at de takket nei til sprit, smult og punkterte dekk.

Grave hull i veiene?

Spørsmålet er selvfølgelig: Er det mulig å nå målet om at biltrafikken i byene ikke skal øke, samtidig som man setter ned bompengene? Kan man nå sine mål ved å bruke virkemidler som virker i stikk motsatt retning? Politikk er tross alt det muliges kunst – så hvorfor ikke lete etter nye ideer og bedre løsninger, i stedet for dette evinnelige bompenge-maset?

Politikerne i de store byene kan for eksempel legge ut spikermatter på innfartsårene. Det vil redusere biltrafikken radikalt, også med lave bompengepriser. De kan få pøbler til å tenne på bilene nattetid. De kan grave hull i veiene. Eller de kan begrense mulighetene til parkering inne i byen.

Det vil si, det siste forslaget er kanskje litt vel drastisk. En beboer i Gyldenløves gate har kalt fjerningen av parkeringsplassene der for apartheid – et styresett preget av sterk undertrykkelse, tortur, drap og brudd på stort sett alle menneskerettigheter.

Når både bompenger og færre parkeringsplasser ikke er akseptabelt for bilistene, står politikerne igjen med to alternativer: Enten føre den politikken de mener er riktig selv om en del bilister ikke liker den, eller gi opp egen politikk for å slippe konflikter.

Vi er så lei av dette med bompenger

Spikermatter, bilbranner og ødelagte veier er tross alt ikke spesielt gode tiltak. Det er i grunnen nesten like useriøst som å gi sprit til alkoholikere eller å presse folk som slanker seg til å spise smult og smør.

Ernas monsteravtale består av langt mer enn dette første punktet. Men nå er vi så lei av dette bompenger, alle sammen, at vi må få slippe.

Vi kommer ikke tilbake til det. Det gjør derimot regjeringen. Etter valget. Da skal vi få en ny og videreutviklet definisjon av «nullvekst», kommunene skal få en kjemperegning, de gamle byvekstavtalene skal kanskje, kanskje ikke signeres av regjeringen og vi får muligens vite hvor mye – eller lite – penger regjeringen blar opp. Hvis kommunene er dumme nok til å takke ja.

Mer fra Dagsavisen