Blokk til blokk med Grønt folkeparti

Frp har rettet sitt valgkampskyts mot miljøpartiene og kaller dem «vannmelon». Altså at et grønt parti som Miljøpartiet De Grønne er grønne på utsiden og sosialistisk rød på innsiden. For en gangs skyld har Frp rett – dette burde være ambisjonen til MDG. Landet trenger et miljøparti som også tar sosial ulikhet og arbeidslivsspørsmål på alvor.

Vannmelon-metaforen er ikke noe sentrale MDG-politikere har sansen for. Noen av dem mener til og med at MDG også er et parti for høyrevelgere.

I et innlegg i den liberalkonservative nettavisen Minerva lister MDG-politikerne Hermann Ekle-Lund og Natalia Golis tre grunner til at MDG også passer for det de kaller for «blågrønne velgere». De tre grunnene duoen kommer opp med er: MDG er en garantist for det liberale demokratiet og institusjonene, MDG ønsker reell og bærekraftig vekst og at naturkonservering er konservativt.

Mye prat og lite handling 

Med innlegget sitt ønsker Ekle-Lund og Golis å appellere til borgerlige velgere som også er opptatt av miljøpolitikk. Det vil si mer enn bare som ren symbolpolitikk og honnørord i taler, hvilket jo kjennetegner dagens borgerlige regjering. Det er mye prat og lite handling fra borgerlige politikere.

Jeg forstår godt som MDG-velger at Ekle-Lund og Golis prøver «å kapre» miljøvelgere fra den borgerlige siden. Men jeg mener de bommer. Ikke bare i sine argumenter, men også i forsøket på å appellere til velgere som har innbilt seg at økonomisk vekst eller kapitalisme går hånd i hånd med kampen mot miljøproblemene vår klode og vår generasjon står overfor. Ekle-Lund og Golis’ standpunkt er vanlig blant MDG-politikere og det er et brennende engasjement for å framstille MDG ikke som et sosialistisk og venstreorientert parti, men «blokkuavhengig» og «liberalt» parti.

Ett av hovedprinsippene til MDG er at det er og skal være blokkuavhengig. Dette er ifølge meg et prinsipp som ikke bare er urealistisk, men som setter kjepper i hjula for det som kan bli et grønt og nasjonalt folkeparti. MDG-politikere forsvarer dette standpunktet med at partiet på kommune- og fylkesnivå samarbeider godt med borgerlige partier og at de ikke har noe imot å sitte i styre og stell med blant annet Høyre, KrF eller Venstre.

Et rødgrønt parti 

Jo da, politikk handler også om innflytelse på kommune- og fylkesnivå, men viktigere for et klimaparti med dårlig tid er makt på et nasjonalt nivå. Og tar vi en titt på hvordan situasjonen er på Stortinget, vil man klart og tydelig se at MDG er langt fra å være et blokkuavhengig parti: Det er et rødgrønt parti.

I voteringer gjort på Stortinget under det siste året stemte MDG 81 prosent av gangene likt med Rødt, 77 prosent med SV, og 57 prosent med Ap. De var også enige med Senterpartiet i over halvparten av sakene. MDG stemmer likt med de rødgrønne partiene og Rødt på mange politikkområder, og ikke bare i miljøspørsmål. MDG har blant annet stemt for mange forslag Rødt har fremmet som handler om arbeidsliv, helse, sosial og utenriks. Det samme med SV – i mange voteringer om innvandring, asyl og integrering stemmer MDG for SVs forslag.

Å være blokkuavhengig i vår tid, er det samme som å være passiv tilskuer i rikspolitikken. Men det er også ikke å være tro mot seg selv og mange av sine egne velgere, som nettopp er sentrum- eller venstreorienterte og stemmer på MDG. For hva viser voteringer på Stortinget de to periodene MDG har vært på Stortinget? Og hva sier partiprogrammet og prinsipprogrammet? Jo, at MDG har mye mer til felles med den rødgrønne siden i norsk politikk enn den borgerlige.

Grønn kapitalisme

På nasjonalt nivå kan MDG bli en sentral premissleverandør i norsk miljøpolitikk – mye mer enn i dag. Det første steget er å innrømme at MDG er blokkavhengig – nærmere bestemt at de tilhører den rødgrønne siden. Det forutsetter også at MDG mye mer enn i dag anerkjenner at det bestående økonomiske systemet – kall det kapitalisme eller nyliberalisme, det er det samme – ikke er forenlig med å ta tak i klimaendringene.

Nei, kapitalismen er ikke bare en gedigen bremsekloss i dette arbeidet, men også selve problem. Grønn kapitalisme er fortsatt kapitalisme. Derfor bør ikke MDG lytte til krefter som Ekle-Lund og Golis, men til de kreftene som har skjønt at miljø også handler om å bekjempe sosial ulikhet – på nasjonalt og globalt nivå.

Dette var blant annet advarselen tidligere i sommer fra FNs spesialrapportør i fattigdom, Philip Alston. Klimaendringene kan reversere de siste 50 årenes utvikling innenfor global helse og fattigdomsbekjempelse, og kan trykke mer enn 120 millioner nye mennesker ned i fattigdom innen 2030.

Ikke rakettforskning 

Dette vil mest ramme de fattigste på vår klode, og vi som lever i rike og primært vestlige land har stor del av skylden (ja, man trenger litt skam og moralisme!).

Dette er ikke rakettforskning eller som den amerikanske forfatteren James Baldwin skrev over 50 år siden: «In short, the economic arrangement of the Western world proved to be too extensive for most of the world, and the Western world will change its arrangements, or its arrangements will be changed for them». Enten så tar vi tak selv og endrer systemet, eller så vil krefter endre det for oss.

Det nåværende økonomiske systemet vil koste oss dyrt hvis ikke gjør noe drastisk, og da trengs det et grønt folkeparti – ikke et parti som ikke er ærlig med seg selv og insisterer på å kalle seg selv blokkuavhengig.