Kommentar

Bompenger og lærepenger

Bompengesaken handler om klimapolitikk – og om et nytt politisk klima.

Bompengekonflikten i denne valgkampen er tilsynelatende enkel: I det ene hjørnet har vi bilister som ikke vil betale mer. Som synes det er blitt for dyrt. Som mener det er urettferdig at de skal finansiere kollektivtransport og sykkelveier. I det andre hjørnet har vi dem som er opptatt av folkehelse og byluft. Som vil ha bort køene og som ønsker seg et kollektivtilbud som gjør at man kan reise mellom jobb, hjem, barnehage og skole uten å etterlate seg tonnevis med CO2. Denne gruppa er litt forundret over at alle de tusenlappene de bruker på billetter til trikk, bane, buss og tog ikke er anerkjent som sure penger på samme nivå som de pengene bilistene bruker i bomringene.

Men det er tilsynelatende. Under denne besnærende polariseringen, finner vi et mylder av kryssende interesser, aktører på alle tenkelige og utenkelige nivå, kompliserte forlik og en armada av ulike hensyn som på et eller annet vis skal veies og balanseres. Da Cicero Senter for Klimaforskning arrangerte seminaret «Byvekstavtalene – mer enn bompengebråk?» under Arendalsuka, stilte de spørsmålet «Har prosessen rundt avtalene vært demokratiske nok til å ta hensyn til befolkningens ønsker og behov?» Det ville faktisk vært passende dersom ordstyrer Kristin Halvorsen hadde avsluttet med å kjøre Guns N’Roses-hiten «Welcome to the jungle» på full guffe over høyttaleranlegget etter at de fire forskerne hadde greid ut om alle krinkelkrokene som til sammen utgjør bompengesaken.

Tre forvaltningsnivåer – stat, fylke og kommune – forhandler med hverandre og delvis med seg selv om byvekstpakkene, hvori opptatt bompenger. Pakkene skal sikre bedre veier, reduserte klimagassutslipp, bedre kollektivtrafikk, renere luft, fornuftig arealplanlegging og en finansiering som kan deles mellom de som betaler kollektivbilletter, bompenger og skatt. Blant annet. I stedet for å foregå i åpne fora, forhandles pakkene fram bak lukkede dører der byråkrater fra ulike nivåer og lokalpolitikere med ulike interesser skal finne løsninger. Når noen begynner å trekke ut sine bidrag til et så komplisert og vaklevorent byggverk, kan det rase sammen. Dermed kan et lite mindretall som er mot bompenger, sette store prosjekter over styr.

Det kan skje i flere store byer etter valget, og ende med flere trafikkorker, økte klimagasutslipp, dårligere luft og et svekket og dyrere kollektivtilbud.

Dersom byvekstavtalene kollapser i en eller flere store byer etter valget, bør de partiene som er for bompenger veksle tapet inn i lærepenger. Dette er ikke siste gang klimaendringene kommer til å by på kompliserte politiske utfordringer. De som skal løse dem, er nødt til å sørge for legitimitet. Motstanden vil alltid være der, og det er utopisk å tenke seg at alle skal med. Vi har tross alt en folkehelseminister som setter dieselbilene foran barn med astma og eldre med luftveisproblemer i dette landet.

Vi ser det allerede i de gryende konfliktene rundt vindmøller. Når fornybar energi må bygges ut i stor skala, er det viktig å få folk med seg, ikke mot seg. Kanskje bør dette energieventyret også starte slik oljealderen startet: Ikke ved at utenlandske giganter får fritt leide til norske ressurser – men ved at det offentlige tar ansvaret for å beholde gevinsten på norske hender når vi gjør inngrep i og nytte av vår natur. Og kanskje bør noe av gevinsten pløyes tilbake til de lokalsamfunnene som gir fra seg arealer og naturområder – slik vi gjorde det da vi bygget ut vannkraften.

Vi står foran en revolusjonerende samfunnsendring dersom vi skal klare klimautfordringen. Det kommer til å være komplisert og vanskelig. Enda mer komplisert og vanskelig enn bompenger. Tro det eller ei. Vi skal gå fra fossil til fornybar energi. Vi må endre kostholdet og tenke nytt om arbeidsliv og fritid. For å nevne noe. Det finnes ikke perfekte løsninger, systemer og prosesser for alt sammen. Men vi må prøve likevel.

Vi har kastet bort mange år og mange muligheter. Det hadde vært lettere å løse problemene i den verdenen vi hadde inntil nylig. Med Donald Trump i USA, en selvsikker Vladimir Putin i Russland, Boris Johnson i Storbritannia og Angela Merkel på vei ut i Tyskland, er det ikke bare opprustning og militære trusler som bør bekymre oss.

I en fredelig verden som samarbeider er det mulig å lage avtaler, finne løsninger og handle. I en verden med konflikt, polarisering og økt spenning er det mye vanskeligere. Den regelen er like gyldig i FNs generalforsamling som i et norsk kommunestyre. Derfor er fredsarbeid også klimaarbeid.

Et ferskt eksempel: Denne uka varslet klima- og miljøminister Ola Elvestuen at han holder tilbake 300 millioner kroner som skulle gått til regnskogssatsingen i Brasil. Den høyrepopulistiske presidenten Jair Bolsonaro har sabotert Norges aller viktigste klimatiltak. Avskogingen i Amazonas er tredoblet på ett år.

Welcome to the jungle.

Mer fra Dagsavisen