Uka som var preget av at Frp tok turer til Oslos østkant for å yppe til kamp mot Arbeiderpartiet om hvem som er tøffest i møte med ungdomskriminelle, tok brått en annen vending. Lørdag ettermiddag kom de første meldingene om skyting i en moské i Bærum. Nok en gang fikk vi bekreftet hvilken trussel høyreekstremisme utgjør.
Mandag ble det klart at Philip Manshaus (21) ble terrorsiktet etter skytingen i al-Noor-moskeen. Han er også siktet for drapsforsøk og for drapet på sin stesøster på 17 år. Hvordan kunne det skje, spør vi. Bekjente fra barndommen har uttrykket forbauselse. Folk fra nærmiljøet som er blitt intervjuet, har ikke fattet mistanke om noe.
Men han skal ha endret seg det siste året, ifølge en tidligere medelev ved folkehøyskolen han har gått på. Ifølge VG ble meningsytringene hans tatt opp med inspektør ved skolen. Men på det tidspunktet skal det ikke ha vært naturlig å ta bekymringene videre til politiet. Politiet har bekreftet at de tidligere er blitt gjort oppmerksomme på Manshaus' innlegg på nett. Det skal også ha vært gjort undersøkelser rundt det.
Selv om han er blitt beskrevet som en soloterrorist, er han jo ikke alene. Manshaus har sluttet seg til et fellesskap med et tankegods som sprer seg som gift, ikke bare anonymt i det såkalte mørke nettet, men også under fullt navn i kommentarfelt vi alle har tilgang til. Nummenheten vår tillater at grenser flyttes. At det er en sammenheng mellom ord, retorikk og handlinger er utvilsomt.
Det umulige med denne typen terror er det tilsynelatende uforutsigbare. Beskrivelser vi har fått gjennom de siste døgns mediedekning tilsier at Manshaus er en bemidlet mann fra Eiksmarka i Bærum. Han har gått på skole og etter sigende fungert godt nok til at han ikke har vekket oppsikt.
Vi vet svært lite om hva som ligger bak handlingene hans, annet enn at han har uttrykket høyreekstreme oppfatninger, sympati med Vidkun Quisling og Brenton Tarrant, terroristen som drepte 51 mennesker i moskeer på New Zealand. Han ville være hans «disippel».
Selv om han kanskje ikke har funnet mye støtte for sin virkelighetsoppfatning i geografisk nærhet, har Manshaus vært aktiv på nettfora der voldsforherligelse, rasisme og hat mot muslimer og kvinner visstnok er hverdagskost. Det var på forumet 4chan at han skal ha skrevet den siste meldingen før han oppsøkte moskeen. «Valhall venter».
At dagens høyreekstremisme eksisterer mer på nett enn den er synlig ute i gatene, vet vi. Det innebærer flere ting, ifølge terrorforsker og professor Tore Bjørgo: «Terskelen for å delta i diskusjoner og meningsutvekslinger har blitt lavere, og det er mye enklere å finne meningsfeller på nettet enn ute i det tradisjonelle sosiale rom. På slike sosiale medier kan man også få sine meninger bekreftet av meningsfeller, og dermed få forsterket eller radikalisert sitt verdensbilde», skrev han i en kronikk på Forskning.no i oktober ifjor.
Nettaktivismen gir også en annen konsekvens, mener Bjørgo. Og denne er verdt å lese og ta til seg: «Det meste av aktivismen er ikke lenger knyttet til et bestemt geografisk sted hvor det finnes et lokalt forebyggingsapparat. Dermed er det ikke nødvendigis noen som ser det som sin oppgave å gripe fatt i hendelser og personer som går over streken».
Hvem har egentlig ansvaret når en person bikker over i et tankegods som er farlig? Vi ønsker gjerne å rette pekefingeren mot noe eller noen.
Når en terrorhandling skjer et sted, ser vi gjerne på lokalmiljøet, menneskene rundt. Det kan være hundrevis av forklaringer. Men når radikaliseringen kan skje gjennom at et forkvaklet og menneskefiendtlig verdensbilde blir bekreftet gjennom støtte fra noen kanskje fra andre siden av jorda, så er det vanskelig å isolere problemet til noe som kan løses lokalt. Det er derfor moderne høyreekstremisme må bekjempes nasjonalt og globalt. Med andre ord: Det ligger et stort, tungt ansvar på våre øverste ledere.
– Det er slående at regjeringen ikke etablerer en egen handlingsplan mot islamofobi når den har gjort det mot antisemittisme, sa professor og terrorforsker Tore Bjørgo til Dagsavisen i helga.
Bjørgo er blant mange som gjennom flere år har etterlyst en egen handlingsplan mot muslimhat, eller islamofobi. Regjeringen har inntil nå ment at det ikke var nødvendig all den tid det jobbes med en handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) har imidlertid uttalt at han er «åpen for å vurdere» en egen handlingsplan. Erna Solberg er visst også åpen: Ifølge NTB sa Solberg mandag at hun ikke har sterke følelser for hvorvidt det skal lages en egen handlingsplan mot islamofobi, eller om dette skal være del av en overordnet handlingsplan mot rasisme og diskriminering.
Ikke sterke følelser? Når fagfolk mener det trengs en egen handlingsplan, nettopp for å gi temaet den tyngden det trenger, så velger Solberg å forholde seg defensiv.
Muslimhatet burde vært tatt på langt større alvor for lenge siden. La oss ikke få en ny vekker.
