Kommentar

Kommunen tilhører 60-åringene

Stortinget er overlatt 40-åringene.

NTB-meldingen denne uka om at nær 40 prosent av SVs listekandidater ved kommunevalget har fylt 60 år, har overrasket mange. Skulle ikke nettopp SV være ungdommens parti? Med sine 44 år er riktig nok ikke SV lenger noen ungsau blant partiene. Partiet har sittet på Stortinget siden stiftelsen, sitter og har sittet i byrådet i hovedstaden, og det var med i regjeringen Stoltenberg i åtte år.

Likevel er det ikke 60-åringene vi forbinder med SV. Det stemmer bedre at MDG har de desiderte færreste i denne aldersgruppen og at KrF er nummer to på eldretoppen.

Statsviter Jo Saglie, som er prosjektleder for lokalvalgundersøkelsen ved kommunevalgene i 2019 og 2023, er overrasket over at SV er partiet med flest «eldre» på listene sine, siden partiet har en veldig ung stortingsgruppe. På den annen side er jo sekstiåtterne, generasjonen som SV sprang ut fra, kommet opp i den eldre aldersgruppen. Det er mange blant de gamle sekstiåtterne som fortsatt vil være med i politikken og da kan landets kommunestyrer være et godt sted å være. Stortinget er et trangere nåløye å komme gjennom. På Tinget er det også mer krevende å sitte. Stortingsarbeid er helårsarbeid. Kommunestyreverv er fortsatt deltidsarbeid.

De nyvalgte 60-åringene vil oppdage at de er havnet blant jevngamle. 60-åringene har nesten dobbelt så mange representanter i dagens kommunestyrer som det deres andel i befolkningen skulle tilsi. Seniorsaken har ingen grunn til å klage over seniorenes representasjon i dagens kommunestyrer. De aller yngste har derimot saklig grunn til å klage høylytt. De under 30 år er betydelig underrepresentert i kommunenes styre og stell. Men hva så? Betyr det noe for politikken hvor gamle representantene er? Svaret er ja.

Ved alle lokalvalgundersøkelsene fra 1995 har det blitt stilt spørsmål til velgerne om hvilke saker som har hatt størst betydning for deres valg av parti. Eldreomsorg, skole, utdanning og barnehageutbygging har vær helt dominerende for velgernes stemmegivning. Jo Saglie og Dag Arne Christensens undersøkelse av lokalvalget i 2015 viser at de folkevalgtes syn på velferdssakene varier med alder. Eldreomsorg og skole har for eksempel en tydelig aldersprofil. De unge prioriterer skole og de eldre eldreomsorg.

Kanskje ikke så rart egentlig. Vi er alle preget av vår hverdag og vår alder. Og det setter preg på hva vi mener er viktig politisk. Uten å trekke det for langt kan vi antyde at sekstiåtterne i SV er mer opptatt av gamlehjemmene enn av banehagene. Jeg synes å høre protestene fra Kristin Halvorsen som i sin tid hadde kjempesuksess med partiets barnehagesatsing. En videre suksess for partiets barnehagepolitikk henger kanskje på at det blir valgt inn flere yngre fra SV.

Hvis vi sier at kommunestyrene er 60-åringens lekeplass, er Stortingets 40-åringens tumleplass. Gjennomsnittsalderen på Stortinget er 46 år. Det har den vært de siste tretti åra. Stortinget har aldri vær noe gamlehjem. Eidsvollsmennene i 1814 var unge. Gjennomsnittsalderen var 43 år. I «Huset på Løvebakken» bodde det før i tida folk med forskjellig yrkesbakgrunn. De fleste var menn. Slik er det ikke lenger. Fiskere, bønder og industriarbeidere er ute. De offentlig ansatte har overtatt huset. Kvinnene er på full fart inn.

Utskiftingene har hatt stor betydning for politikken. Det er et godt dokumentert funn i statsvitenskapen at representantens kjønn og bakgrunn er viktig. Kvinnene står på for kvinnelige interesser. De unge slår et slag for ungdommens saker og folk med bakgrunn fra offentlig sektor er opptatt av det offentliges beste.

Kristin Clemet i tankesmia Civita skrev i Aftenposten søndag om en ny undersøkelse som viser at det blir flere med høy utdanning på Stortinget, flere som bare har bakgrunn fra politikk eller interesseorganisasjon og at det blir færre som kommer fra privat sektor med erfaring fra nærings- og arbeidslivet. Jeg er enig med Clemet i at en slik profesjonalisering av politikken ikke uten videre er positiv. Vi trenger folkevalgte med variert bakgrunn som utfyller hverandre. Blir de for like, kan det svekke tilliten til demokratiet.

Min magisteravhandling i statsvitenskap handlet nettopp om profesjonalisering av de folkevalgte. Etter å ha intervjuet samtlige bystyremedlemmer i Oslo konkluderte jeg med at de mest profesjonelle på toppen i Ap og Høyre var mer enig med hverandre om hvordan byen skulle styres og hvilke saker som burde prioriteres, enn amatørene nedover i rekkene. Profesjonalisering trumfer partiprogram.

Dette gjelder nok mer for kommunestyrene enn for Stortinget. Men også på Løvebakken krymper avstanden mellom partitoppene i takt med profesjonaliseringen. Det var ikke så mange velgere ved siste valg som så den helt store forskjellen på statsminister Erna Solberg og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre.

Mer fra Dagsavisen