Trykkokeren Mellom-Amerika

I dag løper fristen ut for at Nicaraguas president Daniel Ortega skal løslate de gjenværende 133 aktivistene som sitter fengslet etter demonstrasjonene mot regimet som begynte i april i fjor. Alt ifølge en avtale inngått 29. mars med den sivile opposisjonsalliansen. I forrige uke ble 56 løslatt, inkludert flere ledere av demonstrasjonene, men det er kun et lite lysglimt en situasjon som fremdeles preges av vold og undertrykkelse. Og det gjelder ikke bare i Nicaragua. Guatemala gjennomførte søndag et valg preget av korrupsjon og vold. Honduras går mot markeringen av 10-årsdagen for kuppet 28. juni 2009 gjennom en sky av tåregass og gummikuler.

Lite tyder på snarlige demokratiske løsninger på de enorme utfordringene Mellom-Amerika står overfor: klimakrise, fattigdom og vold. Samtidig gjør Trump sitt for å stenge «exit»-mulighetene for desperate mellomamerikanere med en drøm om å migrere til USA.

Krisen i Nicaragua forsvant ut av fokus etter de første månedene med demonstrasjoner, massearrestasjoner og drap i fjor sommer. Det betyr ikke at situasjonen bedret seg, men snarere at Ortega-regimet lyktes med å dempe demonstrasjonsviljen, særlig etter å ha innført «antiterrorlover» i juli 2018, som ga fritt leide for arrestasjoner. Totalt er over 300 mennesker drept siden demonstrasjonene begynte, og 777 personer er ifølge opposisjonen blitt fengslet i kortere eller lengre perioder. Løslatelsen av 56 i forrige uke skjedde som resultat av en ny amnestilov som også vil forhindre at Ortega og hans allierte vil bli straffeforfulgt for overgrepene de er skyldige i. Dialogen mellom opposisjonen og regjeringen er igjen fastlåst etter det første gjennombruddet i mars, på tross av hardt press og sanksjoner fra USA.

Det er ikke særlig større grad av optimisme å spore i nabolandet Honduras. Det er 10 år siden president Manuel Zelaya ble kidnappet av militære og sendt til Costa Rica i pysjamas, på grunn av mistanke om at han ville fjerne tidsbegrensningene for presidentperioden. Kuppmakernes argument var at kuppet ville redde demokratiet. Ti år etter er Honduras blitt kroneksempelet på en narkostat i Latin-Amerika. Sittende president Juan Orlando Hernández ble gjenvalgt i 2017 med USAs støtte, på tross av klare bevis på både korrupsjon, valgfusk, og koblinger til narkotikahandel. Det Nasjonale Partiet, som Hernández representerer, har sittet ved makten siden kuppet. I den perioden er sosialutgiftene dramatisk redusert, og fattigdommen, som rammer over 60 prosent av befolkningen, øker. Da Hernández varslet omfattende privatisering av utdanning og helse for et par uker siden, tok folk igjen til gatene, og ble nok en gang møtt med tåregass og kuler. Hvordan 10-årsdagen for kuppet blir markert er uklart, men det vil helt sikkert ikke bli noen fredelig feiring av demokratiet.

Det ble heller ikke søndagens valg i Guatemala. Valgkampen har vært en lang farse av avsløringer av kandidaters kriminelle aktiviteter og korrupsjon. For en måned siden var det tre kandidater i tet: Zury Rios, datter til den folkemorddømte diktatoren Efrain Rios Montt; Sandra Torres, den skandalebefengte ekskona til ekspresident Alvaro Colóm; og tidligere riksadvokat og korrupsjonsjeger, Thelma Aldana. Rios ble fradømt retten til å stille siden hennes far deltok i et kupp. Det ble også Aldana, men på grunn av påståtte formelle feil. Hun var under drapstrusler fra en av sine konkurrenter, Mario Estrada, som også ble ekskludert etter å ha blitt arrestert for narkotikahandel. Bakteppet er at Aldana lenge har samarbeidet tett med den FN-opprettede (og norskstøttede) kommisjonen mot straffrihet og korrupsjon (CICIG), som har felt en rekke korrupte politikere, men som sittende president Jimmy Morales har nektet å videreføre. Det er ikke vanskelig å gjette seg til hvorfor. Torres ser ut til å ha fått flest stemmer i et presidentvalg der bare 30 % ser ut til å ha stemt. Hun vil møte Alejandro Giammattei i andre valgomgang i august. Han har tette bånd til kriminelle maktnettverk, men kan vinne, siden Torres både er populær og forhatt. Selv om Torres har profilert seg på sosiale programmer, har ingen av dem troverdige planer for håndtering av klimakrisen, fattigdom, befolkningspress og korrupsjon.

Det har heller ikke den nyinnsatte, superpopulære men også populistiske presidenten Nayib Bukele i El Salvador. Han har skapt en viss optimisme, men den kan fort bli kortvarig om han ikke gjennomfører mirakler med økonomien og voldssituasjonen.

Fra USA har det vært øredøvende stille når det gjelder både nedleggelsen av kommisjonen mot straffrihet og korrupsjon (CICIG) og Honduras’ president Hernández’ korrupte styre. Istedenfor å hjelpe Mellom-Amerika med å takle sine enorme utfordringer, har Trump-administrasjonen svart med bistandskutt og trusler. Planen er å omskape Mexico og Guatemala til buffersoner ved å tvinge migranter til først å søke asyl der. Mexico er nå presset til å plassere 6.000 soldater langs sin sørlige grense for å slippe straffetoll.

Mellom-Amerika vil med andre ord fortsette å være en trykkoker, men uten mulighet for å slippe ut damp. Resultatet kan bli eksplosivt.