«Kan jenter spille fotball helt til de blir voksne? Det visste jeg ikke».

Vi var på en reise som egentlig startet for to år siden, da min fotballgærne datter spurte sin like interesserte far: «Kan jenter spille fotball helt til de blir voksne? Det visste jeg ikke».

Spørsmålet traff meg i fotball- og pappahjertet i forkant av Norges åpningskamp i EM i 2017. Min mellomste jente hadde allerede da spilt fotball i flere år og elsket å være med meg på kamp. Med menn. Mens hennes håndballspillende søster hadde vært på landskamper og stått i timevis i kø for autografen til Nora Mørk, hadde ikke fotballjenta i familien, en av 100.000 fotballspillende jenter og kvinner i Norge, fått samme mulighet.

Jeg skrev en kommentar om at det var min feil. Det var fint å sette det på trykk. Sånt forplikter. To år senere, under Norges VM-åpning mot Nigeria, sto vi hele familien sammen på stadion i Reims og så de norske spillerne vinne overbevisende 3–0. Over 11.000 supportere jublet. Etterpå kjente vi på en ren idrettsglede. Vi snakket om at det er dette, som vi altså så i champagnedistriktet, som er ekte sjampisfotball.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Jeg tok meg i å tenke, da som nå, at kvinnefotballen er rammet av et holdningsproblem hos de mange menn som elsker fotball. For mange har verken skjønt hva de går glipp av eller hva de bidrar til med sine holdninger. Det gjelder definitivt Mini Jakobsen som, med støtte fra Lars Bohinen, i forkant av VM gikk ut mot at landslagsspillerne på dame- og herresiden skal ha likelønn, for øvrig bare en brøkdel av herrenes totale lønn, for de landskamper de spiller. Men det gjelder også de herreklubbene som fortsatt ikke har invitert inn kvinner til å spille i deres klubbs farger.

Det er litt flaut at norske storklubber på herresiden, som Brann, Rosenborg, Strømsgodset, Bodø/Glimt og Haugesund, skiller seg negativt ut, mens nesten alle de store klubbene internasjonalt satser på kvinnefotball. Det er mange grunner til det at det er god investering, både samfunnsmessig og for klubbene, som ligger bak at lag som Lyon og Barcelona kjemper om de beste kvinnespillerne i verden, mens FA-cupfinalen for kvinner sist ble spilt mellom Manchester City og West Ham.

For eksempel er det nå slik at min 12-åring som supporter følger Vålerengas herrer og kvinner akkurat like intenst uavhengig av kjønn. Da vi var så heldige at vi fikk være med kvinnelaget på en trening på Intility, skjønte vi at det også for dem betyr mye at de spiller i en etablert storklubb med fans i ryggen og samme fasiliteter som herrene. Det er rett og slett noe ekstra å strekke seg etter når rammen rundt blir lik for jenter og gutter. Og dere, kvinnefotballen sprudler også når den ikke spilles i Champagne! God fredag!

Les også: Denne VIF-spilleren møter gamle venner på Lerkendal