Ett tall kverner rundt i hodet mitt: 77.000. Det er anslaget på antallet nordmenn som lever med demens. Demens? «Ervervet kronisk nedsatt kognitivt funksjonsnivå» – eller «gradvis tap av mental kapasitet», leser jeg på Wikipedia.
Det er tørre definisjoner som beskriver en av de mest smertefulle opplevelsene vi kan tenke oss i livet: At minnet glipper, gradvis og varig. At gjenkjennelsen svinner, at det kommer personlighetsforandringer som de nærmeste ikke kjenner igjen. At språket endres og noen ganger forsvinner, fulgt av angst, depresjon eller vrangforestillinger. At vi opplever utrygghet og hjelpeløshet.
Jeg møter denne virkeligheten hver uke, på to fronter; som pårørende og som politiker.
Som pårørende er jeg en av de i kretsen rundt de 77.000. Mor er dement. Sykdommen har vokst frem gradvis. Alt hun var glad i, mister betydning; ikke lese bøker, blader eller magasiner. Ikke høre radio, se TV, se film, prate, diskutere. Hun som var den mest sosiale av alle, blir innesluttet. Gjenkjennelsen glipper, språket svinner, hun reiser innover i en egen verden jeg ikke forstår. Men vi kan ha fine stunder på sykehjemmet. Holde i hånden, spise en kake. Bla i et familiealbum. Være sammen.
Som partileder er jeg på besøk i kommuner landet rundt, hver uke. Ordføreren tar meg gjerne med på besøk til eldreomsorgen; til hjemmetjenesten eller til sykehjemmet. Sist uke gikk turen til Nes sykehjem med ordfører Grete Sjøli. Det gjorde inntrykk. Grete kjenner mange av beboerne, kjenner de som jobber der, kjenner behovene de har, stiller opp der det trengs. På sykehjemmet i Nes er det en egen ro, jeg kunne kjenne på det da jeg gikk inn døren. Her er dagtilbud for de som bor hjemme. Rolige aktiviteter på sykehjemmet. Noen trivelige høner på verandaen som legger egg til frokosten. Så langt jeg kunne se og høre, er det god og personlig oppfølging for de som trenger heldøgns omsorg.
Våre demente medborgere er kanskje den mest sårbare gruppen mennesker med hjelpebehov. Mens de fleste som organiserer seg i samfunnet, har taleføre frontpersoner, så er de demente helt avhengige av at andre taler deres sak. Ser deres menneskeverd. Stiller opp for dem. Å sikre denne gruppen trygghet og verdighet er en kommunes kjerneoppgave, som det er å sikre ungene våre en god skolehverdag. Rundt 80 prosent av de på sykehjem har en eller annen frem for demens. Ordførerne vi skal velge til høsten, vil alle møte en voksende utfordring i neste periode; alle tall peker i retning av flere eldre med pleiebehov.
Vi trenger derfor satsing langs fire spor:
For det første, og overordnet; vi må bevilge nok penger over statsbudsjettet til at kommunene kan tilby flere eldre god omsorg. Usosiale skattekutt må ligge. Vi trenger kvalitetsmål for eldreomsorgen som kan sikre at omsorgen er som den skal. Vi trenger en systematisk rekrutteringsstrategi som kan sikre nok mennesker med god kompetanse på oppfølging av demente. Mange sykehjem er allerede i dag underbemannet. Resultatet er at hverdagen blir mer passiv og mer utrygg for de som bor der.
For det andre; vi trenger et løft for demensomsorgen. Raskere diagnose som kan sikre bedre hjelp tidlig i sykdomsforløpet. Bedre tilgang til moderne hjelpemidler som gjør det enklere å bo hjemme lenger. Da jeg var helseminister, åpnet vi for bruk av GPS-teknologi som kan hjelpe oss å finne igjen demente som går seg bort. De som bruker dette, og deres pårørende, opplever økt trygghet. Likevel er det bare noen hundre som får tilbudet av det offentlige. Muligheten må nå ut til mange flere.
For det tredje; vi trenger gode og tilpassede aktivitetstilbud. Passivitet og stillesitting er dårlig for alle, friske som syke, også for demente. Fra 1.1. 2020 får kommunene en lovfestet plikt til å tilby dagaktivitetstilbud til hjemmeboende med demens. Da er det et paradoks at høyreregjeringen samtidig kutter ut den tilskuddsordningen som skal brukes nettopp på å bygge slike dagaktivitetstilbud.
For det fjerde; vi trenger mer forskning. Tenk på milliardene som går til forskning innen spesialisthelsetjenesten, moderne medisiner til oss taleføre pasienter – i kontrast til de smulene som går til omsorgstjenestene for våre eldste. Med de store gjennombruddene som kommer innen moderne medisin, må det våre lov å håpe på at kloke hoder en dag knekker demenskoden. At vi blir bedre til å forebygge, diagnostisere og behandle.
77.000. Det er et veldig stort tall. Det er flere enn et helt kull av førsteklassinger. Om 20 år kan det være doblet, til 150.000, ifølge Nasjonalforeningen for folkehelsen. Teller vi med alle rundt: ektefelle, familiemedlemmer og venner, kommer antallet berørte opp i flere hundre tusen. Sterkere fellesskap betyr at de skal oppleve at vi sammen gjør vårt ytterste for å ta vare på dem som ikke lenger kan ta vare på seg selv. Dette blir en av velferdssamfunnets største oppgaver i årene som kommer. Måten vi løser den på, blir et mål på vår solidaritet med våre svakeste.
