Kommentar

Den sterke unionen

I et samfunn der økonomiske forskjeller øker, kan det være godt å vise styrken i en skikkelig union.

OPPRYKKSKAOS: Her er utsikten som en kompis av meg dokumenterte på gressmatta til Union Berlin rundt 45 minutter etter at Øst-Berlins stolthet hadde klart det umulige. FOTO: PER IVAR JOHANSEN
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Historien om Union Berlin er grasrotfotballens opprør mot pengegaloppen i verdensfotballen.

Samtidig som Sheikh Mansour kjøpte Manchester City i 2008 og engelsk fotball for alvor var endret til de styrtrikes lekegrind, sto 2.300 mennesker på dugnad og bygde ny stadion til Union Berlin. Da sistnevnte klubb denne uka rykket opp til tyskernes øverste divisjon for aller første gang, var det som en nydelig protestbevegelse mot alt den moderne fotballen er blitt. Det er langt fra lønningene til Cristiano Ronaldo og Lionel Messi og oljebaronenes «leketøy» som Manchester City eller Paris St. Germain til dugnadsgjengen i det gamle Øst-Berlin, men neste sesong spiller de faktisk på samme nivå i en av Europas beste ligaer.

Det er en helt særegen stemning i gatene og skogen som omkranser «Stadion an der alten Försterei», direkte oversatt som stadion ved det gamle skogvokterhuset, i bydelen Köpenick i det gamle Øst-Berlin. På ståtribunene til Union Berlin handler alt om stolthet, kameratskap og solidaritet. I et fargerikt fellesskap står man side om side. Her er det absolutt ingen luksus, men fansen har selv valgt at det skal være slik. Det er nemlig fansen som eier klubben.

Selv var jeg til stede på en seriekamp mot Dynamo Dresden tidligere i sesongen. En av kompisene mine reiste tilbake denne uka, og var blant dem som sto på gressmatta og sang, gråt og omfavnet hverandre i timesvis etter at Union Berlin hadde slått Stuttgart i opprykksfinalen og klart det utenkelige. For første gang skal solidaritetsklubben fra Øst-Berlin måle krefter med pengemaskinene fra Bayern München.

Union Berlin var i utgangspunktet en klubb for jern- og metallarbeidere, derav navnet. På 60-tallet gjenoppsto klubben som et motstandslag, nærmest en union mot DDR-regimet og det stasistøttede storlaget Dynamo i Øst-Berlin. Union ble aldri best, men klubben samlet flest fans. Hver gang det var frispark på Stadion An der Alten Försterei, ljomet det mellom tribunene «Die mauer muss weg», muren må vekk, en protestaksjon myndighetene fikk gjort fint lite med.

Her har fansen flere ganger gått kollektivt sammen om å gi blod, og da den fattige, lille klubben trengte å renovere stadion i 2008, ble det altså gjort på god gammeldags dugnad. 2.300 mennesker bidro med anslagsvis 140.000 dugnadstimer. På lille julaften pleier for øvrig rundt 30.000 mennesker å møtes her for å synge julesanger sammen.

Neste sesong fortsetter altså eventyret i Bundesliga. Det er som at en Trabant skal kjøre om kapp med Porsche og Mercedes, men jeg vet hvem jeg håper skal vinne. God fredag!

Mer fra: Kommentar