Kommentar

200 milliarder tapt? Det er Equinor, det

Hvis du tabber deg ut og arbeidsgiver taper penger, ja da kan du få trøbbel. Hvis selskapet du er sjef for blør 200 milliarder? Refs fra revisor, en flau pressekonferanse og det var det?

Som ung hotellarbeider opplevde jeg marerittet.

Jeg glemte å låse opp kjettingen på en garasjeport da jeg skulle ta imot et koffertlass. Følelsen av å se en aluminiumsport på tre ganger fire meter sno seg som spagetti kan fremdeles la seg avspille som en av mine indre katastrofefilmer. Jeg er ikke nødvendigvis en edel sjel, men det falt meg ikke inn å gjemme tabben min som fotnote i en årsrapport.

Fadesen var min.

Les også: Knusende kritikk av Equinors USA-eventyr

Jeg gjorde avbikt for sjefen, og det gode mennesket ga meg forbausende nok tilgivelse.

Dette var litt over midten av 1980-tallet, en periode da Norge var opptatt av verre tabber enn mine. På den tiden hadde overskridelsene på Mongstad-raffineriet blitt til «én mong», rundt regnet 6 milliarder 1988-kroner.

Mong ble lenge stående som tabeenhet, helt til Leif Terje Løddesøl måtte gå fra jobben som konsernsjef i DnC etter at bankens underskudd var på 1,5 milliarder 2002-kroner – tilsvarende «én lødd».

Åsgard-tapet til Statoil til 18 milliarder med Harald Norvik som konsernsjef, skapte derimot ikke noe nyord.

Dét har heller ikke Equinors nye tapsrekord gjort. 200 milliarder kroner tapt i USA er kanskje for mange lødder og monger oppå hverandre til at noen orker å reagere?

Jeg fikk ikke sparken, men det gjorde Arve Johnsen og Harald Norvik, og sannelig greide ikke Statoil-styreleder Leif Terje Løddesøl å sparke Statoil-konsernsjef Olav Fjell etter korrupsjonsanklager mot selskapet.

Konsernsjef Eldar Sætre er heldigere stilt.

Les også: Slik vil en oljestreik ramme produksjonen i Nordsjøen

Sætre er uansett på vei ut med en pensjon på 100 millioner kroner, slik at sparken-ordet aldri har vært nevnt høyt. Dessuten kan den avtroppende konsernsjefen peke på den forrige konsernsjefen – Helge Lund – som iverksatte daværende Statoils investeringer i USA.

Med god hjelp av mediene er det bygd opp en aura av nøysomhet og folkelighet rundt Sætre fra Ørsta, slik at alle forstår at det ikke er sunnmøringens stil å bruke 1,1 millioner kroner på en kalkun i Houston – en av de mer kuriøse sløsehistoriene fra USA-skandalen.

Equinors USA-tap ville fortsatt ha ligget under et stort teppe hadde det ikke vært for at Dagens Næringsliv begynte å lete i årsrapportene. Ved å bla seg tilbake i fotnotene fant DN ut at Equinor har tapt 200 milliarder kroner etter 20 års satsing i USA.

Mens Equinor er blant verdens beste offshore, er selskapet en koloss på leirføtter når det har gått i land på USAs skiferoljeområder.

Les også: Equinor endrer rapportrutiner etter USA-avsløringer

Nordsjøen er oversiktlig, mens de amerikanske oljefeltene har et stort nettverk av eiere og mottakere av royalties – så uoversiktlig at Equinor bare på dårlig forretningsdrift har tapt én milliard kroner.

Kjøpet av selskapet Brigham Explorations i 2011 og et håp om oljepris på 125 dollar fatet de neste ti årene, framstår som kanskje den verste tabben i serien av tabber. Det er lett å tro på Sætres fortvilelse på pressekonferansen fredag – arrangert samtidig som offentliggjøringen av årets vinner av Nobels fredspris.

Likevel er Sætres forsøk på å legge seg flat knapt halvgodt.

Avsløringene i vår handlet om årene fra 2013 til 2016, men torsdag kunne DN fortelle om en rød rapport fra 2019 som peker på manglende rutiner for blant annet innkjøp. En rød rapport er en internrevisjon som skal gå direkte til konsernledelsen og styret, og som nå omtales som «utfordringer».

Equinors problemer er så grunnleggende at det ikke hadde nyttet å sparke nestenpensjonisten Sætre. Det er ingen enkelthendelse som skapte tabben til 200 milliarder, men en strategi der overmot trumfet sunnmørsk og jærsk skikkelighet, der Nordsjøen ble for smått og der ambisjonene om å leke med de store gutta i Houston tok overhånd.

Statoil ble i sin tid delprivatisert og tatt på børs under regjeringen Stoltenberg for å ha muligheten til å gå utenlands, en beslutning som framstår mer og mer tvilsom etter hvert som milliardene renner ut.

Ta gjerne med at Equinor heller ikke aner hvor det er blitt av 295 millioner kroner i Angola, en sak Aftenbladet/E24 nylig avslørte, og historiene om selskapets utenlandske operasjoner nærmer seg tungoljesvart.

Equinor må finne seg i at det blir stilt spørsmål ved strategivalg, styring og en tro på høy oljepris som få andre selskaper deler.

Såpass graverende er avsløringene at hovedeieren – staten med 67 prosent – ikke kan nøye seg med informasjonen på generalforsamlingene. Equinor er forventer en oljepris på 80 dollar fatet i 2030, der Aker BP regner med 65 og Shell 60 dollar. Mens konkurrentene skriver ned verdier ut fra antakelsen om oljeprisfall i en verden med mer fornybar, velger Equinor optimismen. Det er mulig at Equinor har brukt opp tabbekvoten sin, men det er mulig at de mange tabbene på sikt kan overgås av selskapets prisoptimisme.

Mer fra Dagsavisen