1917 – endelig den første

Mye av det vi kan om kriger, har vi lært fra film, av Hollywood. Kino er en viktig formidler av verden, av historie.

Noen av de aller største norske kinosuksessene det siste tiåret har andre verdenskrig som motiv: «Max Manus», «Kongens nei», «Den 12. mann».

Ikke alle er like sannferdige, men de har hentet oss inn i mørket, og forhåpentligvis sporet oss til mer lesing.

Hvilken betydning filmatiseringene av Alistair MacLeans fiksjonsbøker «Kanonene på Navarone» (1961) og «Ørneredet» (1968) har hatt på min egen barndom og historieinteresse kan ikke overvurderes.

For ikke snakke om den slitte VHS-utgaven av den stjernespekkede «The Longest Day» (1962) om D-dagen. For ikke å glemme «Patton» med George C. Scott! Bare fatter og mutters velfylte bokhyller har vært viktigere.

Nå er det den britiske regissøren Sam Mendes som inspirert av sin bestefar, har formidlet galskapen fra første verdenskrig på film. Dagsavisen anmelder mener han med filmen «1917» har begått et mesterverk.

Les anmeldelsen: + En mesterlig krigsodyssé. Filmanmeldelse: «1917»

Det er uvanlig kost. Ikke at Dagsavisen kaster terning, men at første verdenskrig blir til film.

Det er lagd en uendelighet med film om andre verdenskrig, men oppsiktsvekkende få om den første. Jeg kommer ikke på noen egentlig.

Erich Maria Remarques «Intet nytt fra vestfronten» er selvfølgelig filmet, og Kirk Dougals var med i et rettsdrama om en desertert fransk soldat. Men utover det? Knapt noe. Og det er oppsiktsvekkende all den tid det var en verdenskrig som kostet mange millioner liv.

Det er noen grunner til det. For det første så var det ikke en krig USA egentlig var med i, det var ikke Amerikas krig.

Og derfor ikke noe å bry seg all verden med for Hollywood. Og så var det en kjedelig krig. En lite filmatisk krig, faktisk. Den var for jævlig til å egne seg på kino.

Statisk skyttergravskrig avbrutt av vanvittige storminger mot fienden, som ender i slakt, er rett og slett ingen historie å fortelle. Det er bare komikeren Rowan Atkinson som «Blackadder» som har lykkes med å fortelle meningsfullt om denne krigen i levende bilder.

Men Mendes har klart det, en antikrigsfilm som viser den kjedelige krigens galskap og omfang. Og det er å håpe at folk ser denne filmen og søker seg mot bokhyllene, for det er altså ikke så mye annet å se og bli klok av.

Første verdenskrig er det virkelig verdt å studere.

Det den mangler i svart-hvite fiendebilder, de gode mot de onde, som filmer om den andre krigen så enkelt kan spille på, tar den igjen i mystikk og åpne spørsmål – med resonans inn i vår egen tid.

Hvem har egentlig skylda? Hvorfor ble det krig? Hvordan ble det krig?

For det er disse spørsmålene, ikke krigshandlingene, som fascinerer mest med årene 1914–1918. I en anekdote fra Barbara Tuchmans storselger og Pulitzerprisvinner «The Guns of August» (1962), om starten på første verdenskrig, fortelles det om hvordan den tidligere tyske kansleren Bernhard von Bülow i 1914 spurte den regjerende kansleren om nettopp dette, hvordan kunne det skje?

Svaret var: «Den som bare visste det».

Tuchmans bok fikk president Kennedy til å installere et opptakssystemet som registrerer alt som skjer i Det hvite hus og på presidentens kontor. Kennedy ville ikke være presidenten som skapte grunnlag for en tilsvarende bok. Skal man gå til krig, er det en rettighet for menneskene som berøres å vite hvorfor.

Også etter en utslettende atomkrig.

Første verdenskrig var en krig verden sakte skled ut i, men som ingen egentlig begynte eller ønsket. År med oppbygd spenning, stormaktsmotsetninger og avtaler, men likevel en slags dyp fred. En tid for fremskritt og humanisme. Plutselig en gnist i Sarajevo en sommer da alle politikerne var på ferie. Så kastet vi oss over hverandre. Ligner det ikke skummelt på vår egen tid? Hva er vårt Sarajevo?