I alle nyhetene dukket det opp meldinger om sjokkerende situasjoner og hendelser i forbindelse med Holmenkollhelgen: alvorlig ulykke på T-baneperrongen på Besserud stasjon, nesten-ulykker på grunn av tre ngsel og panikk som oppsto når totalt 100 000 mennesker prøvde å komme seg tilbake til byen etter avslutning av 5-mila, total berusede folk i løypa allerede før 5-mila startet, bråk og aggresjon til og med mot politiet og ambulansepersonell som prøvde å få kontroll over situasjonen eller å komme fram, ulydighet mot politiet, livsfarlig ferdsel i strømførende T-baneskinneganger, etc.
Hva sier alt dette, og hva er disse hendelsene egentlig uttrykk for?
Dagsavisen: Fylla må ikke ødelegge i Kollen
Det er tragisk at det først må oppstå farlige situasjoner før vi stiller oss slike spørsmål. Det som skjedde lørdag i Kollen, er ikke ulikt det som skjer hver helg i en eller annen form. Nytt er at det det skjer nå på et skiarrangement i Kollen og med den dimensjonen som vi kunne lese om i alle mediene. Samfunnet vårt har blitt råere, har blitt mindre preget av menneskelighet og empati. Men at det plutselig blir så tydelig og attpåtil på en arena som nordmenn er så stolt av å ha som en uberørt og uskyldig og ren arena, den sportslige er det som sjokkerer mest.
Denne lørdagen, med alt det tragiske som skjedde, kan ikke sees isolert fra det som skjer rundt oss ellers i samfunnet. Det er også sjokkerende.
Allerede på fredag viste NRK-nyhetene bilder fra folk i Nordmarka langs løypa til 5-mila. Unge folk som bygget en perfekt gjennomtenkt leir ment for et lukket selskap. Musikkanlegget minnet om russetida og enkelte av russens musikkanlegg. Festen var planlagt i detalj. Det ville uten tvil bli et høyt alkoholforbruk.
[ Småbarnsmor: Dette er ikke for barn og ungdom lenger ]
Da jeg kom til Norge i 1986 var dette utenkelig. Ingen hadde turt å vise fram slike planer i offentligheten. Nordmarka er et offentlig sted. Å konsumere alkohol utendørs var straffbart. Dette har forandret seg drastisk i de 32 årene jeg ha bodd i Oslo. For meg som tysk statsborger, virket den norske alkoholpolitikken i 1986 veldig rigid og streng. Etter 32 år i Norge tror jeg at nordmenn bruker alkohol på en annen måte enn andre europeiske statsborgere. Den nordiske mentaliteten for å si det meget generelt, er mer innesluttet og tilbakeholdende. Å komme i samtale med fremmede, ukjente mennesker i uformelle situasjoner er nok vanskeligere for Ola Nordmann/kvinne enn for de fleste tyskere, franskmenn, spanjoler, etc. Høflighetsfloskler som kan være en inngangsport til slik uformell kontakt er etter min erfaring ikke så vanlig i Norden som i resten av Europa. Reis bare til Hamburg og let etter veien – det tar ikke lang tid før du får hjelp og Nordtyskland er beryktet for sin lukkethet i Tyskland for å si det litt generelt… Nordmenn trenger ofte alkohol for å komme på samme nivå som de europeiske naboene sine når det gjelder utadvendthet.
Men det er flere grunner til hendelsene i Kollen på lørdag. Høyt alkoholforbruk i forbindelse med sportslige sammenkomster blir mer og mer vanlig. Se bare reportasjene om store sportsarrangementer i avisene og på tv. Bil- eller sykkelløp blir feiret med at vinnere spruter rundt med musserende vin eller champagne på seierspallen. Håndballjentenes suksesser avsluttes med skikkelig feiring kan vi lese og høre om. Fotball og alkohol er et lenge kjent fenomen og problem ikke bare i Norge. Men hvilke signaler gir alt dette til de unge i dag?
Alkohol er dyrt - spesielt i Norge. De fleste nordmenn har penger for å betale slike alkoholutskeielser. Det er sikkert forskjellen til 1986 – det året jeg kom til Norge. Men det alene forklarer ikke helgens hendelser. Stresset har økt i samfunnet vårt. Til daglig opplever jeg at tempoet i Norge har tilpasset seg internasjonalt nivået. I 1986 virket Oslo som en behagelig og lite stresset by, inkludert innbyggerne. Det er drastisk forandret. Oslo har blitt en mer hektisk by. Byen og innbyggertallet har vokst og det har sin pris. Prisen vi betaler er forandring, og forandring også i negativ retning. Den uskyldige Kollen-festen er bare et eksempel som gjenspeiler samfunnet vårt som er under drastisk forandring.
Kanskje hendelsene i Kollen kan bli en vekker? Ut av en krise har mangt en gang kommet noe godt. Bare man vil lære. Bare man vil se. Bare man vil bruke erfaringen til å våkne…
Spørsmålene jeg sitter med etter denne helgen i Kollen er: vil vi la marka domineres av støyende musikkanlegg som tiltrekker seg fyll og bråk eller vil vi tar vare på det mest dyrbare vi har: naturen og stillheten vi trenger så sårt. Må det være så store sportsarrangementer? Hvem tjener på de? Du og jeg eller en industri som står bak? Vil vi har enda mer liberal alkoholpolitikk, eller blir vi også her misbrukt av en industri som vil tjene på oss?
Det som bekymrer meg mest når jeg leser og hører om hendelsene i Kollen, er den manglende empatien folk viser. Enhver virker å være seg selv nærmest. Heldigvis har jeg i likhet med sikkert en del andre medmennesker andre opplevelser, men allikevel vil jeg påstå at vi har blitt et kaldere og mer likegyldig samfunn. Flere gir blaffen i tidligere verdier som empati, medmenneskelighet, ansvarlighet og samarbeid. Individualismen står høyt i samfunnet vårt for tiden. Og her ligger en av hovedårsakene til hvorfor det er vanskelig å få forandringer i positiv retning. Vi trekker mindre og mindre i samme retning. Å få enighet blir vanskeligere og vanskeligere. Kompromissvillighet er snart et fremmedord, virker det sånn.
Den dårlige oppførsel av noen mennesker i en slik stresset situasjon som oppstod i Kollen på lørdag, bekrefter noen observasjoner som jeg har gjort som ansatt i Osloskolen. Her kjempes daglig en intens kamp for å formidle empati, lære ansvarlighet og vise respekt for hverandre. Erfaringer i Osloskolen med overfylte klasser og lærere som er veldig engasjerte, men opplever at de må stadig slukke der hvor det brenner mest, viser at lærere noen ganger nesten gir opp fordi oppgavene og kravene til lærerrollen er rett og slett for omfattende. Superlæreren skal klare alt. Men på hvilken bekostning? Unge lærer får praksissjokk eller gir opp veldig fort når de skjønner hva jobben innebærer. Foreldrene i de tusen hjem gjør så godt de kan. De som har barn med spesielle behov kan oppleve at de står til syvende og sist alene med ansvaret. Hjelpeapparatene (PPT, BUP, barnevernet, fagsentrene, psykiatrien, etc.) har så stor pågang at de ansatte er nødt til å prioritere. Dermed kan det respektive mennesket blir en kasteball i systemet. Ingen vil dette, men allikevel skjer dette. Samfunnet vårt blir ikke uberørt av slike erfaringer som kan være en brikke i bildet vi fikk fra Kollen-festen på lørdag.
Løsning for de her skisserte utfordringene er ikke enkle, men å prøve å finne noen er etter min mening vårt fellesansvar. La oss ta Kollen-hendelsene 2018 som en motivasjon til å starte å ha fokus på løsninger ved å tekke inn flere område som spiller inn her og la oss prioritere mennesket i det hele framfor budsjettbalanse.