Kollektive Illusjoner

I disse tider med karikatur-tegninger av symbolske skikkelser, og følgelige provoserte parter, bør det rettes fokus på hva kollektive illusjoner er.

"Hierachy and illusions", S R Galåen, 2015

Illusjoner er ikke nødvendigvis problematiske, så lenge man er bevisst på at man blir utsatt for dem. Det å se en film, lese en bok, spille et spill eller betrakte et kunstverk, er midlertidige og underholdende illusjoner. De kan til og med være oppløftende eller inspirerende til faglig og kreativ utfoldelse. Ikke alle illusjoner er ment å være villedende. Problemet er illusjoner som blir påført en hel befolkning og oppbygd over tid, der formålet er å få gjennomslag for anti-demokratiske handlinger.

Praktisk talt alle samfunn har til forskjellige tider vært utsatt for en eller annen form for kollektiv illusjon – konstruert av et fåtall og påtvunget et flertall. En gruppe, eller et samfunn, blir da ledet til å følge et konstruert syn eller dele et forenklet konsept om hvem som er venn og hvem som er fiende. Det er flere historiske og nåværende eksempler på at det vedvarer helt til en befolkning er ledet inn i en militær krig eller til en heksejakt med den kollektive illusjonen som mantra.

Avhengigheten av illusjoner og dyrkingen av dem er særegent for mennesker.
(Foto: Juan Karita)

Slike illusjoner inneholder gjerne dramatiske fortellinger, luftige lovnader og truende straffer dersom man ikke spiller med. De reduserer ellers tenkende individer til instruksmottakere som overstyrer sine egne rasjonelle innvendinger. En mor eller far som lar sitt barn kjønnslemlestes, pålagt av en tradisjons rammeverk, illustrerer dette. Det samme gjelder instrukser om å utrydde eller okkupere en annen etnisk gruppe til fordel for sin egen. Hvorfor slår ikke empatien eller en rasjonell innvending inn?

Det er først og fremst fordi kollektive illusjoner overstyrer kritisk tenkning. Dersom det skjer fra ung alder, vil ikke evnen blomstre i utgangspunktet. Samtidig påtvinges aksept for at ting er som det er. Andre individer i samme situasjon vil også sørge for et gruppepress med utgangspunkt i frykt, som Michael Bond omtaler i boken "The Power of Others". Frykten er sentrert rundt hva som vil skje hvis ikke forventede handlinger utføres, med trusselen: «enten er du med oss eller så er du mot oss». Ergo vedvarer en kollektiv illusjon ved at den aldri blir utfordret.

Det sies at «dersom alle tenker likt, er det noen som ikke tenker».

Ett formål her er kanskje å få gjort befolkningen mottakelig for etablerte begreper, slik at reaksjon og utfall kan forutsees. Begreper som «god» og «ond» er eksempler på grunnleggende konsepter som sitter dypt hos alle. I tillegg lages det ofte et sett med instrukser og kommanderte reaksjoner. I stedet for at individer læres opp til å resonnere og handle rasjonelt ut i fra tilgjengelig informasjon, så har det historisk vært hensiktsmessig å kontrollere informasjon og handlinger ovenfra-og-ned. Sigmund Freud utredet bakgrunnen for mekanismene i "The Future of an Illusion".

I de tilfeller en kollektiv illusjon har blitt tillagt et opphav utenfor vitenskapelig rekkevidde, har den historisk sett fått nesten ubegrenset makt. Dette er fordi der var ingen som kunne bevise eller motbevise det som ble påstått. Det samme gjelder når informasjon kun kommer fra en lukket gruppe. Det blir som å få gjenfortalt hva som skjer (eller har skjedd) bak et sceneteppe. Kanskje skjer det noe helt annet – eller til og med ingenting. Det tillegges derfor mye tiltro til de som gjenforteller eller til skrivet det blir lest opp i fra.

Foto: Ardon Bar-Hama

Å latterliggjøre kollektive illusjoners ikoner er ikke nødvendigvis fruktbart, dersom formålet er å få tilhengere til å «våkne» eller forandre verdenssyn. Det ser ut til å føre til et tilbakeslag eller en styrking av bindingen, som ved en refleks eller forsvarsmekanisme. Det er som om en trollbundet person kjemper for sin rett til å forbli det. Kognitiv dissonans er uoverenstemmelsen mellom det man gjør kontra det man begynner å innse er riktig. For de fleste oppleves det ubehagelig nok til at det ubevisst skyves vekk.

En av hjørnesteinene i rammeverk for kollektive illusjoner er nettopp å forfekte rasjonell tvil eller kognitiv dissonans. Opprettholdere av rammeverket definerer slik tvil som en kjent utfordring som tilhengere må bekjempe eller bare la passere. I noen tilfeller blir det definert som verket av fienden – som ofte er en konstruksjon innen den samme kollektive illusjonen.

Det kan derimot være på sin plass å peke på en kollektiv illusjons absurditet, dersom den strider betraktelig med den informasjonen man har om omgivelsene og historien (i den grad man har det). Da er det en viss sjanse for at illusjonen bryter. Man ser samtidig at det må ha vært i interessen til designere og opprettholdere av kollektive illusjoner å ha en viss kontroll på informasjonen som er tilgjengelig.

I følge professor og samfunnsviter Noam Chomsky har maktsystemer vært designet på en slik måte at de beriker og priviligerer designerne selv.

Det viktigste blir derfor å motivere individer til å oppdage såkalt «sannhet» på egenhånd. Med andre ord, en søken etter å forstå hva som faktisk foregår og hvordan ting virker, blant mennesker som i naturen. Denne evnen er alle utstyrt med fra barndommen – gjennom det å undre, stille spørsmål og ikke gi seg før svarene gir mening. Det betinger også tilgang til mest mulig variert informasjon – og anledning til å få sett på det. Store deler av befolkningen i de fleste samfunn holdes såpass opptatte, enten via arbeid eller via sirkus, at anledningen sjeldent byr seg.

The Matrix (1999): Neo får muligheten til å våkne fra en simulert verden og se hva som foregår bak kulissene.

Kollektive illusjoner blir utfordret når det oppstår kritisk tenkning og forsøk på å bryte illusjonen gjennom nøyere analyse av den. Dette er også grunnen til at enkelte samfunnsledere har forfektet ytringsfrihet, fordi det truer den etablerte maktstrukturen. En av hovedfunksjonene til ytringsfrihet er nettopp å åpent kunne kritisere samfunnsproblemer og kollektive illusjoner. Det bidrar dermed til økt bevissthet innad befolkningen og til korrigering for samfunnets beslutningstakere.

For at ytringsfrihet og demokrati skal brukes riktig, må individer ha rikelig tilgang til informasjon fra allsidige kilder. Utdanning og vitenskap gir et viktig fundament, men det garanterer ikke evnen til kritisk tenkning eller løsrivelse fra dogmer. Det er tillegget av filosofi, tilgang til observasjons-data og fri presse som er springbrettet mot ny innsikt. Man kan håpe på og jobbe for at dette etterhvert kan skje globalt. Først da kan man oppleve at grupper ikke lengre provoserer, lar seg provosere, begår terror-handlinger, eller lar seg lede til krig; basert på kollektive illusjoner.