Knallhardt møte med Norge

Hvorfor gjør vi livet så mye vanskeligere for henne enn for andre? Fordi hun har spansk pass?

Tålmodig sitter hun der og venter, en oppegående og høyt utdannet kvinne med svært få rettigheter. Mannen hennes jobber for en burgerkjede og klarer kun med nød og neppe å forsørge dem begge på lønnen sin. Etter flere måneders jobbsøking har hun ennå ikke fått napp på noen jobber, og i mellomtiden er det lite det offentlige Norge vil gjøre for å minske frustrasjonen over å gå arbeidsledig, eller øke sjansene for at hun lykkes. Hvorfor gjør vi livet så mye vanskeligere for henne enn for andre? Fordi hun har spansk pass?

Sammen med kunstnerparet fra Andalucía, maleren fra Warszawa og bilmekanikeren fra Bucuresti har hun rett til å arbeide og etablere seg i Norge. Ofte er de ressurssterke, de som har flydd, tatt toget eller haiket til Oslo, Bergen eller Tromsø for å søke lykken her. Suksesshistorier finnes, men for mange er møtet med Norge knallhardt. Fagbevegelsen står sterkt og det finnes politisk vilje til å sørge for at alle skal kunne leve anstendige liv sosialt og økonomisk, men fortsatt nøler vi med å forholde oss til EØS-borgere som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er et tankekors.

Noen av de som ikke lykkes i første omgang oppsøker Caritas informasjonssenter i Oslo, der de kan få hjelp med praktiske spørsmål rundt jobbsøknader, bolig, folkeregistrering, skatt, og juridiske problemer. Tilbudet fyller et tomrom for tusenvis av europeere med få rettigheter, som kjenner organisasjonen fra sine hjemland. Når en fjerdedel - 123 millioner - av EU-borgerne lever i fattigdom, er det ikke så merkelig at de 60-80 personene som besøker senteret hver åpningsdag forteller helt andre historier om sine utfordringer enn nordmenn er vant til som jobbsøkere.

Her hjemme er de fleste tilbake i jobb etter en solrik og varm sommer, og ting går sin vante gang i norsk arbeidsliv. SSB kunne 21. august melde om 1,2 prosent vekst i fastlandsøkonomien i 2. kvartal, i sterk kontrast til situasjonen på kontinentet. Det europeiske statistikkbyrået Eurostat kom tidligere i denne måneden med tall som viser fortsatt økonomisk stillstand i økonomien for de 18 eurolandene sett under ett. Norge er i en europeisk særstilling med drøyt tre prosent arbeidsledighet, høyt lønnsnivå, forbrukeroptimisme og bunnsolide statsfinanser. For millioner av europeere er virkeligheten en annen.

Det finnes noen få lyspunkter hvis vi skal tro Eurostat, og de er å finne i tidligere kriseland som Spania, Portugal og Irland. Spør man økonomer og analytikere i de større bankene her hjemme, vil de fremheve at situasjonen i tidligere kriseland er blitt bedre som følge av reformer som har gjort det lettere for bedrifter å senke lønninger eller sparke fast ansatte. Et synspunkt Steinar Juel i Nordea Markets og Kjersti Haugland i DNB Markets fremmet i Aftenposten 15. august. Likevel er det liten tvil om at man ikke kan sette likhetstegn mellom positive makroøkonomiske utviklingstrekk i ett kvartal og den reelle livssituasjonen til folk på bakken.

Caritas Europa, en paraplyorganisasjon for 49 nasjonale Caritas organisasjoner, presenterte i våres rapporten «The European Crisis and its Human Cost» som beskriver en annen virkelighet. IMF og EU gir finansielle råd, stiller krav og krever handling i landene som er hardest rammet av krisen. De fremhever ofte betydningen av å ta hensyn til de som er dårligst stilt, men Caritas erfarer dessverre over hele kontinentet at fattigdom, arbeidsledighet, sosial eksklusjon og fortvilelse i stor grad er resultatet av en europeiske sparepolitikk som rammer stadig flere.

Strukturen i det europeiske lånemarkedet har gjort at skattebetalerne i flere land har måttet plukke opp regningen for å re-kapitalisere banker som skyldte penger til investorer som stort sett har kommet tørrskodd igjennom krisen. De skjøre offentlige finansene etter krisepakker og strukturelle reformer gjør det vanskelig å ta grep i disse landene for å senke arbeidsledigheten, som i eurosonen fortsatt er på formidable 11,6 prosent. I et land som Kypros er andelen fattige eldre doblet på kun ett år. Rapporten påpeker også at ett av fem europeiske barn nå lever i ytterste risiko for et liv i fattigdom, noe som vil prege dem for resten av livet.

Vi er alle berørt av innvandring- og integreringsspørsmål, i et Europa som fortsatt vakler seg igjennom den verste økonomiske bakrusen på flere tiår. Som EØS-land er vi nært knyttet til EU og den frie bevegelsen av varer, tjenester, kapital og personer. Dette betyr at vi er en del av det integrerte europeiske arbeidsmarkedet, og norsk økonomi er helt avhengig av fortsatt arbeidsinnvandring. Befolkningen i Norge kommer til å vokse som følge av arbeidsinnvandring i tiårene som kommer, og det er opp til oss hvordan vi håndterer det.

Fafo-rapporten «Innvandrerne som skulle klare seg selv» påpeker at arbeidsinnvandrere uten tilstrekkelige norskkunnskaper og uten noe tilbud om norskundervisning, ofte utnyttes som billig arbeidskraft og underminerer velferdsstaten på sikt ved at det uregulerte arbeidsmarkedet vokser. Svært få av dem er «navere». Noe av det mest effektive Norge kan gjøre for disse europeerne, er å sette inn flere ressurser på å invitere dem inn i det norske arbeidslivet. Ingenting vil hjelpe den spanske kvinnen, den polske maleren eller den rumenske bilmekanikeren mer enn å få jobb. Dette er også svært viktig rent forebyggende, fordi veien ut i svart arbeid og kriminalitet er siste gjenstående alternativ for mange av dem dersom vi ikke lykkes.

Debatten om arbeidsinnvandring er dypest sett et verdispørsmål for det politiske Norge, frivillige organisasjoner, næringslivet og for hver enkelt av oss. Skal vi fortsatt holde disse menneskene utenfor, eller skal vi innse at de allerede er her og derfor må inkluderes?