Å ta seg av barn er visst ikke noe for dem som tjener mye penger: «Moderne og myke menn har ikke noe i et finanshus å gjøre», sa en mann i dress til avisen. Men å gi holdningene et ansikt, det våget han ikke. Anonym forble han.
Like anonyme er ikke de åpenbare kreftene som nå virker for å reversere norsk barne-, familie- og likestillingspolitikk. Forrige uke reduserte regjeringen Solberg pappa-andelen av permisjonen fra 14 til ti uker. Det er et første skritt, som Høyre helst ville sett var lenger. Men full avvikling av pappapermisjonen er det ikke flertall for på Stortinget. Fra 1. juli har familiene fått fire uker til fri fordeling. I praksis betyr det at mor får mer tid med det nye barnet.
Vi lever godt med landets finansmenn som mener de har kvinner til slikt som å passe barn. De er bare en parodisk topp på isfjellet som truer mange tiårs kamp for likestilling. Farligere enn toppen, er som kjent det under. Det vi ikke lever godt med, er politikere som med åpne øyne ønsker å snu vinden i norsk likestilling. Som aktivt jobber for å bygge ned et av verdens mest progressive og vellykkede likestillingsprosjekter. Den tvungne pappakvoten har vært en dundrende suksess. Den tvinger menn hjem, og balanserer forholdet mellom mann og kvinne i familien. Slik skapes bedre grunnlag for reell likestilling, for mer intuitiv likefordeling av ansvar for hjem og barn, og for likelønn. Lønnsdannelsen skjer i de årene man har små barn, og en skjev fordeling av omsorgsoppgaver rammer for alltid kvinners mulighet til å oppnå lik lønn.
Vi skal heller ikke se oss blinde på pappaperm som verktøy i samfunnsbyggingen. Pappaperm er et fantastisk gode for det enkelte mennesket. Penger betyr lite når barna spør seg hvorfor pappa ikke så verdien i å være med dem.