Kloke hender er like viktig som kloke hoder

Skolen må tydelig uttrykke at praktisk, fysisk og estetisk kompetanse er like mye verdt som den teoretiske.

Med innføringen av reformen Kunnskapsløftet, festet høyresiden grepet om norsk skole. Under ledelse av daværende undervisningsminister Kristin Clemet (H) ble det satset voldsomt på nivåheving i de teoretiske fagene.

Den direkte årsaken til dette skiftet var at Norge ikke kom ut helt på topp i OECDs nye skoletest, PISA, som tester elevers ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag.

Legg merke til at PISA ignorerer praktiske, estetiske, fysiske og sosiale ferdigheter.

Med Kunnskapsløftet ble skolen også omorganisert etter styringsprinsipper fra næringslivet, såkalt New Public Management (NPM). For skolen innebar dette knallhard målstyring, med nitid rapportering og kontroll av måloppnåelse gjennom omfattende testing og kartlegging.

Les også: Støre vil ha flere kvalifiserte lærere inn i skolen

I NPM-språket ble skolene «læringsbedrifter» og læringsprosessen «produksjon». Mange lærere opplever at denne NPM-skolen gir mindre pedagogisk frihet, og at en uforholdsmessig stor del av tida deres går med til kartlegging og rapportering.

Høyreskolen praktiseres ikke like strengt over hele landet. Det var først og fremst Osloskolen som ble pekt ut som fyrtårn for ideologien bak Kunnskapsløftet. Her har en rigorøs kartlegging og såkalt «fritt» skolevalg blant annet ført til en deling av de videregående skolene i A- og B-skoler. En form for segregering som ifølge styrende dokumenter ikke er ønskelig.

Nå har imidlertid det sittende rød/grønne byrådet i Oslo tatt grep og startet en offensiv for å få gjennomført progressive endringer. Etter tiår med Høyre-dominans er de rød/grønne i ferd med å ta et oppgjør med høyresidens nyliberale skolepolitikk i hovedstaden. Det er bra.

I 2012 ble Kunnskapsløftet evaluert. Sten Ludvigsen ved Universitetet i Oslo ledet evalueringsarbeidet. Han mente Kunnskapsløftet hadde kommet til kort, særlig når det gjaldt sosiale ulikheter og yrkesfagene. I et intervju om rapporten sier Ludvigsen: – De sosialøkonomiske forskjellene i skolen øker.

Les også: Den lille jenta og det store sjokket

Flere barn av rike og velutdannede får seksere og flere barn fra dårligere kår får hull i vitnemålene sine. De svakere elevene makter ikke å nyttiggjøre seg av reformen.Ingen er mot en kunnskapsskole, men det overdrevne fokuset på resultater i formalfagene som høyresiden står for, tar ikke innover seg at en stor del av elevene i norsk skole skal ut i helt alminnelige, praktiske jobber der akademisk utdanning ikke nødvendigvis er relevant.

Det er et stort behov for at flere elever velger og fullfører yrkesfaglige utdanninger.

Landet har nå et så stort underskudd på fagarbeidere at vi ikke lenger kan stole på egne krefter når bygge-, drifts- og vedlikeholdsoppgaver skal løses. Derfor må akademiseringen av den offentlige skolen tones ned, og verdien av praktisk arbeid snakkes opp.

Det er viktig at alle elever fra første skoledag får møte holdninger om at praktisk arbeid er akkurat like mye verdt som akademiske yrker. Slike holdninger vil gjøre det langt mer naturlig for elever som ønsker det å velge yrkesfag etter grunnskolen.

Gjennom en styrking av praktiske fag vil også arbeiderklassens barn møte en skole der de kjenner igjen sin egen kulturelle bakgrunn og sine egne koder. Det vil gi disse barna trygghet og nye arenaer for å bygge selvinnsikt og selvtillit – viktige komponenter i sosial kompetanse.

Les også: Oslo Høyre vil fange opp dysleksi med mer testing

Holdninger om at alt arbeid er like mye verdt må også kommuniseres i møtet mellom skole og hjem. I den offentlige skolen må det være like selvfølgelig at en elev fra et ikke-akademisk hjem får mulighet til å ta høyere utdanning, som at en elev fra et akademisk hjem får støtte til å velge utdanning til et praktisk yrke.

Høyreskolens voldsomme satsing på resultater i formalfagene har gjort at mange elever fra ikke-akademiske hjem sliter med å henge med, og derfor mistrives på skolen. Høyreskolens svar på denne utfordringen er ikke strukturelle endringer, men å pøse på med individuelle tiltak. Noe er riv ruskende galt når det tas høyde for at 20 prosent av alle elever i den offentlige skolen må ha spesialundervisning.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med unger som ikke klarer å følge progresjonen til de mest teoristerke elevene i en klasse. Det er fullt mulig at slike elever kan lære seg å lese, skrive og regne på et funksjonelt nivå dersom de trives og har tro på seg selv. Det er også fullt mulig at disse elevene kan «skinne» i andre, mer praktiske, estetiske eller fysiske fag.

Les også: Oslo starter mentorordning i skolen for å hjelpe flere til å fullføre videregående

Men da må skolen tydelig uttrykke at praktisk, fysisk og estetisk kompetanse er like mye verd som teoretisk kompetanse. Dessuten må jo slike fag få en helt ny status i skolen og ikke betraktes som «oppsamlingsheat» for elever som ikke er teoristerke.

Elever i praktiske fag må også bli stilt krav til – av fagutdanna lærere som holder sin profesjonalitet høyt. Dersom kravene til ulike elever på denne måten endres – ikke senkes, men endres – vil behovet for spesialundervisning antakelig minske.

Til tross for høyresidens skolepolitikk er norsk offentlig skole likevel fortsatt en god skole. Først og fremst er dette takket være kloke og dyktige lærere som bryr seg om elevene og tolker styrende dokumenter i mest mulig progressiv retning.