Målet fra Paris om å begrense global temperatursting til under to grader krever at rike land kutter utslippene med rundt 80 prosent innen 2030. Selv om markedet for fornybar energi er i eksplosiv vekst internasjonalt, er det fortsatt ingen nedgang i bruk av fossil energi globalt. Det er derfor stort behov for nye virkemidler i klimapolitikken.
Joseph E. Stiglitz, Nobelprisvinner i økonomi og tidligere visepresident i Verdensbanken, har foreslått at en koalisjon av villige stater går foran og innfører en økende karbonpris på fossilintensiv produksjon og produkter. Til forskjell fra internasjonal kvotehandel med utslippstak, tillater karbonprising enkeltland å beholde alle inntektene. Gjennom gjensidighet, ikke ved altruisme, vil en slik ordning kunne gjøre et samarbeid attraktivt ved at egeninteressen virker til et felles beste.
Mange land, Norge inkludert, arbeider for innføring av en global pris på karbon. Til forskjell fra forslaget fra Stiglitz, er imidlertid nivået på skattleggingen som foreslås for lavt til å kunne påvirke forbruk av fossile brennstoff raskt og vesentlig. Stiglitz foreslår at avgiften raskt økes til minst 80 dollar per tonn CO2 og at 20 prosent av inntektene overføres fattige land for klimavennlig utvikling og klimatilpasning. Med dagens utslippsnivå vil dette totalt bringe inn rundt 3000 milliarder dollar per år. Om 20 prosent blir overført til fattige land, svarer dette til en sum rundt seks ganger målsetningen for Det grønne klimafondet.
Forslaget støttes av en rekke kjente forskere med David J.C. MacKay, professor ved Universitetet i Cambridge, i spissen. I en artikkel publisert i Nature skriver de: «Etter 10-år med feilslag er det behov for en ny tilnærmingsmåte – en som er basert på vitenskapelig kunnskap om samarbeid. En forpliktelse til en felles karbonpris vil knytte egeninteresse til det felles beste. Ingen ting ville være viktigere enn det».
En gruppe rundt den kjente klimaforskeren James Hansen har tidligere foreslått å innføre en såkalt «Karbonavgift til fordeling» (KAF) som et alternativ til en tradisjonell CO2-avgift. Modellen innebærer at en progressiv avgift legges på bruk av all fossil energi og at midlene som kommer inn, i sin helhet utbetales alle innbyggere med en lik sum til hver, for eksempel over skatteseddelen. Effekten vil bli at det lønner seg å innrette seg miljøvennlig og slik kan motivere til klimavennlig adferd.
Naturvernforbundet går inn for at KAF-modellen innføres, og Rasmus Hansson (MDG) har nylig fremmet et representantforslag der det foreslås at Stortinget ber regjeringen utrede hvordan en modell for en slik «klimabelønning» best kan introduseres i Norge. British Columbia innførte en KAF-lignende modell alt i 2008. Provinsens CO2-utslipp er senere redusert med 16 prosent, sammenliknet med en 5 prosent økning i landet som helhet.
Modellen kan lett tilpasses i et internasjonalt samarbeid om karbonprising slik Stiglitz foreslår. Også norske økonomer er positive. Professor Gunnar Eskeland ved Handelshøgskolen i Bergen skriver: «Forslaget har appell fordi det kan gjøre klimapolitikk mulig i enkeltland der det ellers er vanskelig… Handel mellom tilsluttede regioner lettes og andre land får automatisk insentiver til å slutte seg til». Nylig gav tankesmien Civita ut en rapport som beskriver hvordan en variant av modellen kan innføres i Norge.
Om Stortinget slutter seg til forslaget fra MDG vil Norge kunne bli et foregangsland i arbeidet med å få på plass en global pris på karbon som er høy nok til at bruk av fossile brennstoff reduseres. Innføring av en økende pris på karbon bør bli et sentralt tema for de internasjonale klimaforhandlingene om oppfølging av Paris-avtalen. Som Stéphane Dion, tidligere miljøvernminister i Canada og leder av FNs klimaforhandlinger i Montreal i 2005 skriver: «En slik plan er nødvendig – nå mer enn noen gang – for å beskytte menneskeheten mot en global oppvarming på mer enn 3 grader».