Kultur

Klimadebattens tabuområder

I dagens klimadebatt er det flere viktige tema som er nærmest fraværende. Det er på høy tid å endre dette. Våre massemedier har et viktig ansvar for å følge opp.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Flere artikler i Dagsavisen 9. juni peker på viktige klimautfordringer og dilemmaer, samt vårt ansvar som rik nasjon. Forsker og "klimadebattens far" James E. Hansen tar opp ett tabuområde når han mener "vi er nødt til å la oljen ligge". Om man legger et føre var prinsipp til grunn er det lett å være enig med ham. Men både på dette området og ved innføring av en norsk klimalov som regulerer sektorvise utslipp må vi være varsomme. Det er fare for at vi her innfører uheldige særnorsk rammevilkår til betydelig skade for vårt næringsliv og industri og deres arbeidsplasser.

Men det er flere tabuområder som fortjener plass i klimadebatten. Er det ikke på tide å rette søkelyset på hvordan vi skal regulere vårt private konsum? Et hvert produkt og en hver tjeneste innen ulike næringer kan til syvende og sist henføres til vårt private konsum. Vi må erkjenne at teknologiutvikling alene ikke vil kunne løse klimaproblemet. Velmente oppfordringer om privat moderasjon har også svært begrenset effekt. Det hele koker ned til at vi trenger reguleringsmekanismer for å sette grenser – ikke for økonomisk vekst, men for konsum som medfører uheldige virkninger på klima og miljø.

Vi må være villig til å ta innover oss følgende dilemma. De aller fleste tenker med god grunn: ”Jeg er ikke villig til å påføre meg selv og mine nærmeste en stor byrde om ikke andre gjør det samme. Min innsats har null effekt alene.” Dilemmaet er ikke ukjent fra andre områder i samfunnet (jf. ”allmenningens tragedie”). Det som er påfallende er at verken media eller politikerne våre tar dette dilemmaet på alvor.

Skal vi gjøre noe med klimaproblemet må vi tørre å tenke oss en fremtid der informasjon om CO2-forbruk på husholdnings- og individnivå gjøres tilgjengelig på en sikker måte, som i ”min nettbank”, uten at uvedkommende får innsyn i slik sensitiv privat informasjon. Videre bør myndighetene sette måltall for fremtidig CO2-forbruk per type husholdning både på kort og lengre sikt.

På denne måten kan vi gjøre det mulig for oss alle å være informerte og ansvarliggjorte konsumenter. Dersom vi kan se hvordan vi ligger an i forhold til gjennomsnittet kan våre handlinger bli mer ”dugnadsmotiverte”. Dermed er det grunn til å være mer optimistisk hva angår vår evne til å handle ut fra et globalt og miljømessig engasjement. Dette tiltaket vil ikke påføre vårt næringsliv uheldige konkurransevilkår, og det forutsetter heller ikke internasjonale klimaavtaler. Derimot skaper dette en naturlig konkurranse om å tilby produkter og tjenester med lavere CO2-utslipp.

James E. Hansen sier videre: ”CO2 må skattlegges”. Det fører oss til det tredje tabuområdet. Det er kun et tidsspørsmål om når det blir behov for å skru opp avgiftene betydelig, og da kommer spørsmålet om behovet for en sosial profil på avgiftene tydeligere frem. Da må vi være villige til å vurdere ”progressive CO2-avgifter” – trolig et nødvendig verktøy for å få bred oppslutning om avgiftene. En forutsetning for progressive CO2 avgifter er at man har informasjon om CO2-forbruk på individ/husholdningsnivå.

Mer fra: Kultur