Klær drukner folk?

Jeg er ikke i balanse med mine egne klesskap. I disse tider der jeg har behov for praktiske klær, har jeg gått til det drastiske skritt å ta tyren ved hornene. Det vil si, sortere ut hva jeg ikke kommer til å bruke det nærmeste året.

 Jeg ønsker meg ull og lin og tekniske klær egnet for friluftsliv, ikke pene kjoler og diverse klær i bomull. Det er ikke at jeg ikke er glad i klærne mine, det er bare det at de er ikke de klærne jeg trenger akkurat nå. Eller for å si det mindre diplomatisk. Jeg har mye, veldig mye, jeg ikke kommer til å bruke.

Hvordan kom jeg i en slik situasjon at jeg kanskje har nærmere 200 klesplagg jeg ikke bruker? Kanskje mer? Om du er på min alder, blir jeg ikke overrasket om det samme gjelder deg, og naboen din. Om dere da ikke er flittige brukere av containeren til fretex og skaffer dere god samvittighet på den måten. For jeg er da ikke en person som kjøper noe mer klær enn alle andre.
  
Jeg er en miljøbevisst og forbrukbevisst person, i det minste anser jeg meg selv som det. Mitt selvbilde er ikke med på at jeg er en overforbruker. Men som for de aller fleste andre har jeg store problemer med å ikke bli fanget av *bruk og kast* samfunnet vårt. Det er faktisk et samfunnsansvar å ikke drukne folk i klær.

Nå rettferdiggjør jeg kanskje meg selv, og tar muligens ikke ansvar for eget forbruk. Men sorry, jeg falt for reklamens og medias fremstilling av mine behov. Jeg slukte ideen om at man er et vellykket menneske om man ser bra ut. Godt hjulpet av at man faktisk blir bedre behandla.

Mens jeg funderer på hvor fulle klesskapene er på andre planeter, hva året vil bringe av eventyr og sorger, og om jeg skal putte sjokolade i sekken selv om jeg skal slanke meg, spinner klimakarusellen fortere og fortere. 

Husk at akkurat du og jeg kan gjøre en forskjell. Sammen og hver for oss.