Debatt

Klassen som forsvant

Arbeiderklassen er «kraftig underrepresentert og usynliggjort» – og dessuten latterliggjort.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For arbeiderbevegelsen har kampen for å ha en stemme alltid vært viktig. Ikke bare i form av å ha en stemmerett og kunne stemme ved valg, men også i form av å kunne snakke og bli lyttet til i offentligheten. Noe av det første arbeiderbevegelsen gjorde da den frigjorde seg fra filantropene og hattedamene som hadde ønsket dens ve og vel, men som alltid snakket til dem og på vegne av dem, var å skape sine egne medier, i form av aviser (som den du holder i hånda nå), bøker og pamfletter.
Medienes rolle er ikke blitt mindre viktig med tida. Det er i mediene samfunnet fører sin diskusjon med seg selv, om hva som er viktig og om hva som må endres. Det mediene gir oppmerksomhet, får status og betydning. Mediene er ikke bare en formidler av informasjon, men også en arena der vi snakker med hverandre, og derfor en ekstremt viktig maktressurs. Partier, PR-byråer, organisasjoner, tenketanker og bedrifter bruker derfor mye krefter på å påvirke hva som skal vies oppmerksomhet, og hvilke historier som skal fortelles. Men hvilke historier er det egentlig som fortelles, og hvem er det som forteller og fortolker?

De svenske forskerne Peter Jakobsson og Fredrik Stiernstedt har i år publisert flere artikler om arbeiderklassens representasjon i svensk TV. Mellom 2015 og 2018 gjennomførte de to et forsk­ningsprosjekt som heter «Klass på TV», finansiert av det svenske Vetenskapsrådet. Til tross for at arbeiderklassen utgjør om lag halvparten av den svenske befolkningen, er den ifølge Jakobsson og Stiernstedt knapt representert på de største TV-kanalenes sendeflate. Selv om det har kommet til flere nye TV-kanaler de siste par tiårene, er mangfoldet blitt mindre, og dekningen blitt stadig mer segregert og «ghettofisert». I kategorien nyheter og fakta er representasjonen av arbeidsfolk nede i 4 prosent av sendetida. Det som drar tallet opp er reality-TV, der representasjonen er tredobbelt så stor. Men selv her er arbeiderklassen kraftig underrepresentert, og der den er representert er det gjerne visuelt: Snakkingen er det nemlig andre som tar seg av. Jo høyere opp i klassehierarkiet du er plassert, jo større betydning og vekt tillegges du, jo mer taletid får du, og jo mer nyansert framstilles du.

De to forskerne konkluderer med at arbeiderklassen er «kraftig underrepresentert og usynliggjort» – og dessuten latterliggjort. Folk fra arbeiderklassen framstår ofte som avvikende og underholdende, med «en mislykket, umoralsk og grenseløs livsstil som kan endres gjennom individuell atferdsendring». Det gjelder blant annet det Jakobsson og Stiernstedt kaller «ikke-respektabel maskulinitet». Slike avvik rettes opp gjennom besøk hos motefotografer og på spa, med trening og besøk på fancy restauranter. Arbeiderklasseerfaringer gjøres til skamfulle erfaringer, mens middel- og overklassens erfaringer og livsstil framstilles som det normale.

Dette forsterkes av at flere reality-programmer nærmest er å regne som et slags «nyliberalistisk teater». Donald Trumps tidligere TV-program The Apprentice («Lærlingen») er kanskje det tydeligste eksempelet på realityprogrammer der folk settes opp mot hverandre, og hvor enden på visa gjerne er at de straffes eller utvises av en autoritær sjef med ubegrenset makt. Slike programmer – som det også finnes en del skandinaviske avarter av – er gjerne bygd opp rundt konkurransesituasjoner som får fram det verste i folk, og der det etterlatte inntrykket er at arbeiderklassen trenger oppdragelse.

Og det står altså enda dårligere til i nyheter og dokumentarer. Årsakene til at arbeideres kunnskaper og erfaringer får så lite plass i den seriøse journalistikken er flere. Én av dem er så enkel og banal som at journalister primært omgås folk som ligner dem selv. Det var i alle fall funnet til Georgina Born, som i en studie av BBC viste at journalistene hadde vanskelig for å komme i kontakt med folk fra arbeiderklassen, fordi de ikke hadde tilgang på folk med den klassebakgrunnen i sine personlige eller profesjonelle nettverk. Jakobsson og Stiernstedt viser til undersøkelser blant mediefolk i Sverige, som viser noe av det samme mønsteret. Mens bevisstheten var høy når det kom til verdien av mangfold i forhold til kjønn og etnisitet, sleit de med å snakke om og forholde seg til klasse.

For arbeiderbevegelsen er det opplagt hvorfor dette er et problem. Siden bevegelsen vår ble til har den ikke bare ført en kamp for å regulere markedskreftene som gjør arbeidsfolk til hverandres konkurrenter, men også for å bli respektert som yrkesutøvere: For at arbeiderklassejobber skal verdsettes moralsk og kulturelt, med arbeidsbetingelser som er verdige og anstendige. Mangelen på stemme og erkjennelse kan, som Jakobsson og Stiernstedt skriver, blokkere for dannelsen av en klasseidentitet, og svekke arbeiderbevegelsens muligheter til å organisere seg.

Dagsavisen mener: Det blir stadig lengre avstand mellom arbeiderklassen og toppolitikken

Men arbeiderklassens underrepresentasjon og usynlighet i mediene er også et problem for samfunnet som sådan. Medienes sosiale slagside kan lede til en berettiget følelse av usynliggjøring, som igjen kan føre til en avstandtagen og dyp mistillit til mediene. Om du lurer på hva problemet med dét er, anbefaler jeg deg å se TV-klipp fra noen av Trumps massemøter, der han med stor suksess pleier å vende folkemengdens sinne mot journalistene bakerst i salen. For demokratiet burde faren være åpenbar: Mister vi evnen til å prate sammen og forstå hverandre, og om vi mister troen på en felles sannhet, er veien kort til mer brutale former for argumenter.
Når arbeiderklassen er blitt så fraværende fra offentligheten som den er, tolkes det gjerne som at den ikke finnes lenger. På sett og vis er det riktig: Om ingen lenger ønsker å identifisere seg med den, «finnes» den heller ikke. I dét tomrommet er det gjerne andre identiteter som blomstrer opp, for eksempel i form av nasjonale og religiøse tilhørigheter. Kombinert med en offentlighet der arbeidsfolk er underrepresentert både i mediene og i det «flerelite-partisystemet» politikken har utviklet seg til, kan resultatet vise seg å bli ganske så stygt – kanskje til og med styggere enn reality-TV.

Mer fra: Debatt