Mens en gjennomsnitts-amerikaner spiser 122 kg kjøtt årlig, greier innbyggerne i Bangladesh seg med 1,8 kg pr person. Oksekjøtt spises primært av befolkningen i rike industriland og av den voksende middelklassen i de framvoksende økonomiene.
I 2006 utga FN-organisasjonen FAO Livestock Long Shadow report, som beregnet at ca. 18 prosent av klimagassutslippene skyldes kjøttproduksjonen. Den ledende miljørådgiveren i Verdensbanken gjennom 23 år, Robert Goodland, gikk igjennom tallmaterialet fra FAO på nytt. I 2009 publiserte han sammen med medforfatter Jeff Anhang i november/desember-utgaven av World Watch Magazine nye beregninger. De anslår at over 50 prosent av de totale drivhusgassene kan føres tilbake til produksjonskjeden i kjøttvareindustrien:
* Nedhogging og brenning av trær i Amazonas og andre regnskoger for å rydde beiteland og for å dyrke soyabønner til dyrefôr.
* Oppdrett av bufe, slakting og håndtering av innvoller.
* Utslipp fra møkk av metangass, som er 30 ganger mer ødeleggende for klimaet enn CO2.
* Transport av de frosne skrottene med bil og fly fram til forbrukerne som koker og steker maten og kvitter seg med avfallet.
Ved å erstatte den fossile energien som brukes i denne produksjonskjeden med fornybar energi reduseres utslippet av klimagasser. Men dette vil sannsynligvis mer enn oppveies av den økningen i kjøttproduksjonen som trengs når befolkningen i Kina og andre framvoksende økonomier i takt med at de blir rikere, vil bytte ut sitt tradisjonelle kjøkken med hamburgerlivsstilen, som markedsføres av de store multinasjonale matgigantene og restaurantkjedene.
Men det er ikke bare denne såkalte «the hamburger connection» som er problemet. Ifølge en studie publisert i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences i USA i 2013 er utviklingsland ansvarlig for hele 75 prosent av de totale klimagassutslipp fra kuer og andre drøvtygger, og 56 prosent av de totale utslippene fra gris og fjærfe. Fordi kuene i utviklingsland beiter på gress, og ikke fôres med kraftfôr, slipper kuene i land som Etiopia og Sudan ut 10 ganger så mye drivhusgasser som i Europa og USA for hver kilo protein de produserer.
Hva gjør vi med at hovedaktørene i klimaendringene er okser, kuer, griser og kyllinger? Slutter vi å spise kjøtt? Et redusert kjøttforbruk er jo bra for både klimaet og folkehelsen. Den industrielle matproduksjonen påfører i tillegg dyr lidelser og smerter som ville gjort oss strafferettslig ansvarlige hvis det skjedde med våre kjæledyr. Eller trenger vi ikke å vifte med den privatmoralske pekefingeren, fordi alle disse gode resultatene vil være utilsiktete konsekvenser av egoistiske beslutninger formidlet av markedsøkonomiens usynlige hånd?
Et velfungerende marked krever en sterk stat og handlekraftige politikere, som konsekvent innfører miljøavgifter basert på kunnskap om de fulle kostnadene forbundet med forbruket av naturressurser. Hvert år i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet gjør unge, ambisiøse politikere fra Venstre og Høyre seg høye og mørke når de framfører denne sosialøkonomiske teorien. I år forkynner også Miljøpartiet De Grønne markedsevangeliet. Men hvis prisene fullt ut skulle gjenspeile de totale miljø- og klimakostnadene, så ville varer og tjenester med en stor miljø- og klimabelastning brått måtte bli ekstremt mye dyrere. De rike og velstående ville få kjøttdiskene, flysetene og bilveiene for seg selv. Det er utenkelig at et slikt prisregime ville få støtte av et politisk flertall i befolkningen.
Selv forslaget om å øke momsen på kjøtt utløser REMAskrik, selv om de foreslåtte avgiftsøkningene er så små og puslete stilt overfor miljø- og klimautfordringene at de kan sammenlignes med det å ommøblere på dekket til Titanic etter at alarmklokkene har ringt.
Forsøkene på å velte kostnadene ved forbruket av naturressurser over i økte priser har en sosial slagside og er politisk dødfødt. Uten å oppgi markedsøkonomiene ånd kan vi imidlertid tenke oss et nytt tankeeksperiment, som fortsatt kalkulerer med forbrukets miljø- og klimakostnader, men samtidig regner med hva som er sosialt rettferdig:
Markedsprisene bestemmes som nå. Men hver vare og tjeneste inneholder også en strekkode med informasjon om sitt totale miljø- og klimaregnskap. Samtidig har enhver borger et betalingskort med en kvote for hvor mye han kan belaste miljøet og klimaet i løpet av et år. Et globalt marked for alle verdensborgere ville ha krevd handlekraftige politikere som forhandlet fram internasjonale avtaler basert på kunnskap om hva naturen tåler av ressursforbruk.
Det første spørsmålet politikerne måtte ta stilling til er dette: Skal enhver verdensborger ha lik kvote, eller skal hver nasjon tildeles en kvote ut fra størrelsen på sitt BNP? I det siste tilfellet ville Kinas 1,3 milliarder få samme kvote på deling som USAs 300 millioner.
I begge tilfeller ville det ideelt sett oppstå et kvotemarked, fordi de rike har penger, men ikke kvoter, mens de fattige har kvoter, men mangler penger. Og i begge tilfeller ville de totale kvotene innebære en radikal innstramming av dagens forbruk, hvis de ble fastsatt på grunnlag av vitenskapelig kunnskap om hva biosfæren tåler av ressursforbruk.
Et forbruk som belaster miljø og klima hardt ville være relativt billig, men kortvarig: Med et par lange flyreiser og noen ukers intensivt kjøttforbruk er årets konto tømt.
Tankeeksperimentet viser at dagens forbruksmønster ikke kan fortsette. Et marked som flommer over av varer og tjenester ingen har kvoter til å kjøpe, ville være det synlige tegn på at hele produksjonssystemet må legges om. Hele pris- og inntektssystemet er illusorisk og uten dekning i den naturkapitalen biosfæren stiller til disposisjon.
Vi spiser av naturkapitalen og setter et økologisk fotavtrykk som ville krevd ressurser fra en og en halv jordklode. Og hvis verdens 7 milliarder mennesker skulle hatt et like stort forbruk pr. hode som de rikeste vestlige land har, ville det krevd ressurser fra over tre jordkloder.
Publisert i Dagsavisen Fremtiden samme dag
