Den feministhatende blogger Eivind Berge framprovoserte og skapte berettiget avsky med legitimering av voldtekt og drapstrusler mot politifolk. I den forbindelse viser avisen Morgenbladet (10.-16.august 2012) på lederplass til professor og sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen som påpeker at hvis ”likestillingsdebatten knebles” kan det være ”en tikkende bombe” og historiker Nils Rune Langeland som hevder at ”sinte unge menn” er blitt ”et stort sosiologisk fenomen”.
Morgenbladet mener at det generaliseres ut i fra enkelttilfeller og at menn og kvinner ikke er fiender i ”et likestilt samfunn”. Det er riktig at det kvinne- og feministhatere av Eivind Berges kaliber, representerer et absolutt fåtall hva angår ekstreme holdninger. Men selv enkelttilfeller kan utgjøre en alvorlig forskjell, forvolde skade og ramme mange mennesker. 22.juli-terroren viste i all sin grufullhet hva en person kan utrette av vold som fikk traumatiserende konsekvenser av nasjonal betydning. Like lite som at det flerkulturelle samfunnet og multikulturalismen skulle være skyld i 22.juli, er likestillingen skyld i eksistensen av feministhatere som bloggeren Eivind Berge. Likevel tror jeg det er viktig at det føres en bred og inkluderende debatt om likestillingen og dens betydninger.
Forestillinger om kjønnsforskjeller har vært og er fremdeles dypt kulturelt rotfestede. For eksempel har religion til alle tider støttet opp om kjønnsulikhetene. Det har vært mye fokus på islam og kjønnsproblematikk, men i kristendommen og det gamle testamente har vi faderguden som ”skapte” universet. Differensieringen i kjønn som utgår fra den kristne Gud, blir forstått med mannlige fortegn i benevnelsen Faderen. Kirkemakt og kristne autoriteter med bibelen som autoritativ kilde, har bidratt til at maskulin dominans og patriarkalsk makt i århundrer kunne holde kvinner nede og nekte dem hva vi i dag betrakter som selvfølgelige og universelle demokratiske menneskerettigheter (som skal omfatte alle uavhengig av kjønn, etnisk tilhørighet eller tro).
Dualismen mellom natur og kultur har videre blitt brukt for å argumentere for kjønnsforskjeller. Feministisk forskning har påpekt hvordan patriarkatet og mannskultur har identifisert kvinnen som natur og mannen som kultur. Sett fra det patriarkalske ståsted, måtte kvinnens natur ”temmes”, disiplineres og kontrolleres av den (mannlige) siviliserte kulturen.
Forestillinger om forskjeller mellom kvinner og menn har vært relativt stabile over tid, for eksempel at menn er mer resultatorienterte, mens kvinner er relasjons- og prosessorienterte. Menn skulle være forsørgende og beskytte familien, mens kvinner skulle ta seg av barna og være omsorgsfulle. Det kvinnelige har derfor vært sterkt knyttet til mors- og omsorgsrollen, det følelsesmessige og ivaretakelse av felleskapsorienterte, såkalte ”myke verdier”. Mannlighethar tradisjonelt hatt en sterk karriereorientering og et konkurransepreg. Mannlighethar blitt assosiert med individualisme, rasjonalitet eller fornuft, virilitet, handlekraft, styrke, arbeidsdyktighet og forsørgeransvar. Det er noe å leve opp til for norske menn anno 2012.
Kjønn som sosial og kulturell konstruksjon er ingen statisk dimensjon og med likestillingen har kjønnsidealer og normer selvsagt forandret seg. Spesifikke forventninger til kjønnhar i økende grad fått en større kompleksitet. Menn har etter hvert gått inn på tradisjonelle kvinnearenaer i arbeidslivet når det gjelder for eksempel valg av omsorgsyrker uten at det på noen måte har redusert deres mannlighet, men heller utfylt og utvidet den. Likevel kan det være at noen menn opplever det som utfordrende og kanskje belastende at deskal mestre hva som til alle tider har vært kvinnenes selvsagte domene, nemlig omsorgsrollen, og samtidig framstå som mann i tradisjonell forstand.
Oppfatninger av kvinnelighet og mannlighet i det moderne samfunn, synes dessuten å være langt mer flytende og tvetydige enn noen gang tidligere. Spørsmålet om hva det maskuline innebærer, er ikke lenger like forutsigbart. Det metroseksuelle mannsidealet og androgyne trekk i populærkulturen har en stund vært tegn på en sterkere utvisking av tradisjonelle grenser mellom mannlighet og kvinnelighet. For en del menn føles dette nok befriende, mens for andre kan utviklingen ha bidratt til et truende identitetstap og forvirring på eget kjønns vegne, spesielt hvis sistnevnte har fasttømrede tradisjonelle kjønnsoppfatninger som ikke gir rom for nyanser og forskjeller i maskulinitet og mannlig identitetshåndtering.
I feminismen reproduseres forestillingen om det mannlige og kvinnelige som henholdsvis makt og avmakt. Kvinnen fremstilles som det avmektige offeret, prisgitt den patriarkalske kulturens maktovergrep. Filosof Helge Svare påpeker det paradoksale i at kvinnen på den ene siden fremstilles som ”dyktigere, mer talentfull og ressurssterk enn mannen” mens hun samtidig fremstilles som ”et offer.” (s.35, Svare, H. i essaysamlingen”Lei av kjønn” Dag Øistein Endsjø og Helge Svare (red.) Cappelen 2001). Svare spør så om kvinnebevegelsen kanskje trenger ”begge disse mytene for å opprettholde sin egen eksistens: Både myten om kvinnen som seierherre og myten om kvinnen som offer.” (s.35, ibid.).
Ifølgekjønns- og medieforskerWencke Mühleisen har den norske feminismen latt seg grundig påvirke av den ”den dominerende amerikanske offerfeminismen” som ”er full av beskrivelser av mishandling, overgrep, vold og incest, og ikke har en eneste positiv beskrivelse av et potensielt seksuelt møte” (s.93, Mühleisen, W. ”Hjelp de kommer og tar meg” i ”Lei av kjønn” Cappelen 2001). I kraft av ”offerfeminismen” blir menns seksualitet og identitet ”stigmatisert til uunngåelig å handle om makt, overgrep og mishandling” (s.93 ibid).
Mens omsorgen har vært fremhevet som kvinners hovedanliggende, har vold og aggresjon vært assosiert med det maskuline og mannlige. Som en primitiv og dårlig strategi kan volden få en funksjon for å rette opp et redusert selvbilde og maskulint identitetstap. Uansett vil det være galt å overfokusere på at menn som overgripere skal være representative for maskulinitet og mannlighet. Det er i tilfelle et dårlig utgangspunkt for en likestillingsdebatt og fremmer ikke dialog mellom kvinner og menn.
