Kjærleik i en gammel sjel

Jeg er en gammel sjel. Jeg ser etter noe mer enn sex og kjærlighet. Men jeg er fortsatt på utkikk etter klare refleksjoner og tanker om hva kjærlighet er for meg. Spesielt en gammel sjel som meg.

Jeg elsker alt Eric Rohmer har regissert av filmer. Dialogen, kvinner med «le natural»-looken, humoren, rommene, arkitekturen og garderoben. Alt. Må bestille hele samlingen snart, tenker jeg. Så mye nostalgisk estetikk fra en tid jeg skulle ønske jeg eksisterte i. Jeg dagdrømmer om de uskyldige scenarioer der kvinnen møter mannen i filmene hans. Skulle ønske det var en slik dialog mellom kjønnene i dag. Mystikken. Dynamikken. Spenningen. Respekten. Ventingen. Nå handler det om å raskest bli kjent, mens all mystikken faller bort. Kjedelig, dere. Jeg lengter etter flere slike regissører som Rohmer, skrev jeg på Instagram for en stund siden. Jeg ble spurt om hvorfor av en venn noen dager senere. Jeg greide ikke helt å sette ord på det der og da, men jeg forklarte at jeg ser etter en autentisk kjærlighet. Jeg er en gammel sjel. Jeg ser etter noe mer enn sex og kjærlighet. Men jeg er fortsatt på utkikk etter klare refleksjoner og tanker om hva kjærlighet er for meg. Spesielt en gammel sjel som meg.

Jeg ble født på 90-talllet i Algerie i et slitt sykehus i en by som het Bedeau under den franske kolonitiden. I dag heter byen Ras El Ma og ligger utenfor Tlemcen. Familien min var på ferie da jeg ble født, og kom tilbake til Norge da jeg var bare 4 måneder gammel. Louhibi, som er familiens etternavn, kom til Norge som flyktninger på 70-tallet. De bosatte seg i Oslo. De har franskalgeirske gener med en turbulent fortid bak seg. En bestefar som var fransk, het Michel, men byttet til et arabisk navn under sin religiøse tid. Moren het Rene de Toure. Mine forfedre drev vingårder og var opptatt av jeg skulle få en sekulær oppdragelse. Det var den tiden da kvinnene gikk i miniskjørt i Algerie. Mine franske gener forsvant sterkt i barndommen, men dukket opp igjen med tiden som jeg ble eldre. Det var da jeg oppdaget fransk film. Erich Rohmer, Françoise Truffaut, Patrice, Jean-Luc Godard, Louis Malle, Patrice Leconte… Listen er lang. Jeg har alltid vært fascinert av de sensuelle scenarione i franske filmer. Synes de er mer spennende enn sex-scenene i amerikanske og norske filmer. De minner meg litt om sensualiteten i Fellinis filmer. Forsiktigheten, nærheten, lidenskapen og det nostalgiske. Som barn var jeg et stille og tenkende barn, jeg observerte mye, men sa lite. Jeg husker spesielt at jeg ikke var så særlig begeistret for ondskapsfulle filmer. Jeg likte romanser og rettferdighet. Mathilda og Askepott. En født romantiker. I dag er jeg tiltrukket av filmer som Il Postino og Les Amants. Jeg kan se på filmer som handler om ondskap, men ikke science fiction. De som virker for kunstig appelerer ikke til meg. Men filmer om ondskap, som f,eks i Malena med Monica Belluci kan jeg intresssere meg i. Jeg drømmer meg ofte i filmer som er regissert i Frankrike, Italia og rundt middelhavet. Men i vår moderne tid er ikke alltid det jeg ser på filmer like eksisterende, eller kanskje det er, men jeg har ikke opplevd den kjærligheten jeg har lengtet etter. Ihvertfall ikke ennå. Ren kjærlighet. En gammel sjels kjærlighet. Derfor har jeg valgt å leve i sølibat i noen år, for å kjenne på å følelsen av å være riktig forelsket igjen, akseptere en person for den han er og elske dem. Jeg har bestemt meg for å reise, lese psykologi om kjærlighet og finne søken i kanskje noe hellig.

Gammel sjels kjærlighet. Jeg har lest flere artikler om hva det innebærer. En kjærlighet for introverte som lengter etter noe dypere. Akkurat nå leser jeg Erich Fromms bok, om kjærlighet. Jeg forsøker å finne noe dypde i hva kjærlighet egentlig er og innebærer. Noe i meg tørster etter et dypere nivå av kjærlighet utover melodrama og lyst. Noe som ikke er egosentrisk, men innebære selvstendighet og frihet. En kjærlighet som ikke bare rustes, men modnes og blir visere over tid. En kjærlighet som ikke handler bare om sex, men nærhet og kjærtegn. Ikke kalendereoppførte sexavtaler som folk har i vår tid, men om lyst og tørst. Pause for å bevare lidenskapen i elskoven. Dialog. Respekt. Noe dypere enn det jeg har opplevd før. Et forhold som er intenst, sunt, hengivent, støttende og ikke kvelende.

Jeg vil bli sett, hørt, forstått, verdsatt og elsket for hvem jeg er. Og vil uttrykke det samme mot noen andre. Utfylle hverandre. Completer, som betyr komplett på norsk. Jeg søker etter  ordet kjærlighet i det norske akademis ordbok og får dette som svar; varm, hengiven (ikke-erotisk) følelse overfor person(er) eller levende vesen. Eller kjærleik på nynorsk, som er et av mine favorittord. For å sitere kjente forfattere: «elskov, – kærligheden – det er en skat, som ikke møl og rust fortære kan, skrev Henrik Ibsen i «Kærlighedens komedie. Eller ett av mine favorittdikt av Steim Mehren;


Nærhet


Jeg kan bære din sorg
ett stykke på veien
og åpne min glede i din
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død

Vi kan bytte blikk
og kjærtegn, veksle ord
og krefter mellom oss
Men du er ikke meg
Og jeg er ikke deg

Derfor kan vi finne frem
til hverandre, for å være
oss selv hos hverandre
en liten stund i tiden


Mine kjærlighetsforhold har ikke alltid vært det jeg har lengtet etter, det har handlet mest om sex, vennskap og å føle seg attraktiv. Jeg har aldri datet noen yngre enn meg, stort sett eldre. Jeg finner ikke menn på min alder tiltrekkende. Å bruke kjærlighet til å unnslippe ensomhet. Det har skjedd en sjelden gang. Jeg har også opplevd kjærlighet så sterkt at den har blitt forbannet. Hva det betyr skal forbli hemmelig. For mystikkens skyld.  

Jeg lengter etter å være i et forhold som oppmuntrer og feirer gjensidig autentisitet.  Kanskje noe gammeldags. Jeg har ihvertfall nevnt hellig. En kjærlighet som ikke kritiserer, men lærer oss. Sokrates sa en gang. «Sann visdom er å vite at du ikke vet noe». En dyp undervisning i kjærlighet er sjelden og dyrebar å finne.  Vi kan ha komplekse personligheter, bagasje og arr, men deler vi sammen.

Å ha dybde og søke sannhet i et samfunn som verdsetter materialistisk status, objekter og overfladisk utseende. Vi jakter ikke på det. Som gamle sjeler innser vi at sunne relasjoner er forankret i indre lykke, ikke materialistisk. Tørster etter det vi kaller «soulmate».  Begjær, forførelse og sex er lokkende, men vi er først lidenskapelige og sultne etter hverandres sjeler. Vi er frie sjeler og unner hverandres alenetid og frihet. Dette er noe jeg søker, lengter etter og søker sannhet om. Det er ingen lett kjærlighet i disse dager der alt virker kunstig, lett tilgjengelig og desperat. Kjenner en del som er på Tinder, jeg fnyser av tanken på å være profilert der. Av sosiale medier bruker jeg kun Instagram. Når jeg skriver denne teksten sitter jeg på cafè og observerer par. En kvinne sitter og fotograferer en veske til flere tusen kroner, mens kjæresten sitter foran henne. Jeg blir noe umotivert, men jeg fortsetter å skrive. Forsøker å finne noe sannhet i hva kjærlighet egentlig ikke er. Derfor har jeg bestemt meg for å leve i sølibat. Ihvertfall for en stund.

Sølibatens år. Ingen sex, ingen forelskelse, ingen relasjon til en partner.