Kjære politikere: Et hjertesukk om seksårsreformen

Et åpent brev til forsknings- og utdanningskomiteen på Stortinget, i anledning høring om evaluering av seksårsreformen. Fra en bekymret mor til to små gutter, som begge er født sent på året.

Som mor til to små gutter som er født sent på året, går jeg mye og grubler på dette med seksårsreformen. Den som skulle føre til en myk overgang mellom barnehage og skole, der barna skulle få leke i første klasse, og sakte men sikkert gli inn i en slags skolehverdag. Den som i stedet ble en brå overgang til klasserommets konformitet, der særlig de yngste guttene faller helt ut.

Dere tar opp evalueringsforslaget til høring i morgen, og jeg har forstått det som om dere i all hovedsak er enige om å gjøre noe. Jeg vil likevel komme med et hjertesukk, og fortelle dere om mine bekymringer.

Min eldste sønn kom til verden i julen 2015. Han er, om jeg så får si det selv, usedvanlig skarp. Han snakker i lange setninger, spør og graver, er oppmerksom, lyttende, og han elsker å lære. Han har humor, er musikalsk, og han er alltid kjempeentusiastisk i sin glede over å oppdage nye ting om verden. Samtidig er han blant de aktive barna, han sitter aldri stille, selv ikke når feberen en sjelden gang rir ham. Alt han kan, alt han vet, det formidler han mens han hopper, danser, klatrer, løper eller går. Han synger gjerne hele Grønnsaksspisersangen fra Hakkebakkeskogen mens han hopper på ett ben og spiller ukulele. Men ber jeg ham om å gjøre det samme sittende, da kortslutter han. Det er som om det krever for mye å både holde kroppen i ro, og å tenke, på én gang.

Selvfølgelig, tenker dere kanskje, han er jo bare to år. Ja, det er han. Men personligheten er sterk. Jeg ser konturene av et problem når denne smarte, kloke gutten min skal tvinges til å lære sittende bak en skolepult. Begge guttene mine, også han som ble født i november 2017, kommer med all sannsynlighet til å havne blant dem som sliter i oppstarten, som opplever utilstrekkelighet, og som får følelsen av å ikke være gode nok. De kan rett og slett bli fratatt gleden ved å lære på skolebenken. Og det er så inderlig sårt å tenke på.

Selv om jeg liker å tro det selv, er ikke min toåring unik. Han er en helt normal gutt, som bobler over av glede over å utforske og oppleve. Det gjør vondt å skrive, men min beste julegave noensinne er et av de barna som kan komme til kort når han skal møte skolehverdagen. Ikke fordi han ikke er smart nok eller bra nok, men fordi han ikke er klar, eller moden nok, til å sitte stille på rumpa mens han lærer.

Kjære politikere, vi har allerede nok kunnskap om at barn flest har godt av mer praktisk læring gjennom lek og utfoldelse i skolen. Vi vet at bevegelse styrker sansene og øker mestring. Nå skal dere forhåpentlig i gang med evaluering av skolehverdagen til fem- og seksåringene våre. Og jeg ber dere innstendig, på vegne av mine to små gutter, og på vegne av alle fremtidige skolestartere, om at dere får til å gjøre skikkelige endringer i læringsplanen. Ikke la de kommende førsteklassingene få vingene sine klippet allerede første skoledag.  

Jeg ber dere. Dette er et hjertesukk basert på genuin bekymring. Vær så snill, ta tak.

 

 

Med vennlig hilsen

 

Plata Sofie Diesen