TEORITUNG: For mange elever er de praktisk-estetiske fagene et viktig pusterom i en skolehverdag som blir stadig mer teoritung.FOTO: BERIT ROALD/NTB SCANPIX

Kjære politiker

Du kjenner godt til dem. Tallene over barn og unge som faller utenfor både skolen og samfunnet. Tallene er høye. Altfor høye.

Det hender at du nevner dem, ikledd en kledelig alvorstung mine. Men for dere politikerne, og samfunnet for øvrig, er disse tallene først og fremst statistikk: Mobbestatistikk, frafallsstatistikk, uførestatistikk, Nav-statistikk, eller byrdefulle irritasjonsmomenter i PISA-resultater og grunnskolepoeng. For meg, som lærer, er de barn og ungdom. De har navn.

De sitter foran meg i klasserommet hver morgen. Det var lettere å se dem før. Klassene var mindre. Nå sitter de ved pulter i klasserom der bevegelsesarealet skrumper inn år for år. Den senere tiden har ansiktstrekkene deres blitt mindre tydelige. Flere av dem har glidd forbi meg som stille skygger mellom andre barns ivrige opprakte hender og engasjerte blikk. Jeg kjenner likevel nærværet deres, i form av den vonde samvittigheten som gjør at jeg sover litt dårligere om nettene.

Jeg har ikke lenger tid til å bli kjent med dem, og historiene deres. Og det ligger ofte en historie der; bak ansiktene som fester seg av feil grunner, eller ansiktene som hviskes ut allerede mens du ser på dem. Jeg må ha strammere regi på klassene nå – enn jeg måtte tidligere. Disiplin blir viktigere i en skolehverdag der ansiktstrekkene utvikler seg i retning av statistikken. Jeg kan ikke lenger sende et hemmelig blikk, som inneholder både omsorg og irettesettelse. Jeg kjenner dem ikke lenger godt nok. Jeg skulle derfor ønske, kjære politiker, at du kunne lånt mine sko; kjent på hva politikken du vedtar faktisk betyr. De nye kompetansekravene gir meg færre timer i egen klasse, og enda mindre tid til å se. Vi opplever en utglidning av normaleleven. Diagnosetallene øker. I stedet for å gi meg verktøy for å demme opp for denne utglidningen, så serverer du en politikk som forsterker den.

For mange elever er de praktisk-estetiske fagene et viktig pusterom i en skolehverdag som blir stadig mer teoritung. Det siste tiåret har disse fagene opplevd en alvorlig svekkelse både i skolen og lærerutdanningen. Kjære politiker, kompetansekravenes ensidige vektlegging av basisfagene befester denne trenden.

Den generelle delen av læreplanen utdyper formålsparagrafen. Den handler om toleranse og samspill, om nysgjerrighet og livsmestring. Den handler om erkjennelse, opplevelse, utfoldelse, deltakelse, kreativitet og skaperevne. Den handler om å se og utvikle hele eleven. Men du satser ikke på dette. Du satser snevert. Du vil at vi skal fokusere på enkeltdelene. Du tegner opp faggrensene med en rigid og overtydelig gestus, og det i en tid der skolen anklages for fragmentert kunnskap og manglende tverrfaglighet.

Kjære politiker! Du har tidligere gitt meg kalde og sterile begreper fra markedsøkonomisk tenkning. De er lite egnet til å håndtere komplekse og delikate menneskesinn. Likevel er det disse jeg har fått utdelt, og denne virkeligheten jeg har fått beskjed om å forholde meg til. Elevene skal måles og veies, og plasseres inn i digitale skjemaer – bygget på nuller og enere. Vi har mistet noe av oss selv, både elever og lærere, i denne prosessen. Noe har gått tapt. En annen måte å forstå verden på. En annen måte å forstå hverandre på.

Kjære politiker, du er nå i ferd med å fjerne nok et lag av medmenneskeligheten fra skolen: Blikket. Blikket som enda kan fylles med omsorgen og varmen språket har mistet.

Du tar fra oss tiden til å se!

Jeg skulle ønske, kjære politiker, at tallene også for deg hadde navn.