Kjære David, sitt ned og lytt

Som skeiv kvinne, en som gleder seg til å danse i paraden hvert eneste år, med regnbuefargede plagg og glitterkanoner, og en feminist som fryser i marsj 8. mars, så er det et par ting jeg vil belyse for deg, siden du har valgt å sammenligne Pride og den internasjonale kvinnedagen.

Kjære David, sitt ned og lytt.

 

I Dagsavisen 04.07.2017 stiller du spørsmål til hvordan "homoparaden" kan "sette Oslo på hodet mens 8. mars-toget forblir en parentes?" Du går deretter videre til å forklare hvordan homoparaden får deg til å smile og tenke på din far, imens kvinnemarsjen for deg virker "grinete" og "selvopptatt" (Karen Golmen har på bloggen maddam allerede svart godt på den solidariske og internasjonale siden av 8. mars-parolene og sakene). Du lister også 3 punkter for hva kvinnebevegelsen bør lære av de skeive. Som skeiv kvinne, en som gleder seg til å danse i paraden hvert eneste år, med regnbuefargede plagg og glitterkanoner, og en feminist som fryser i marsj 8. mars, så er det et par ting jeg vil belyse for deg, siden du har valgt å sammenligne Pride og den internasjonale kvinnedagen.

 

Pride er en folkefest og parade for å feire, vise stolthet og mangfold. Den er ment å få deg til å smile. Vi jubler, ler og danser fordi det er nå vi kan gjøre dette. Pride lar skeive mennesker være høylytte om sin skeivhet, uten å unnskylde for noe av det. For mange av oss er dette en pustepause, en lettelse, kanskje til og med en eksplosjon av glede der den skeive identiteten får fritt spillerom til å leke gjennom gatene med andre. Dette skaper en delt opplevelse mellom skeive, som om vi alle har tatt den samme lykkepillen og knyttes til hverandre, i noen timer er vi en sterk enhet. Til samme tid står de som ellers har mest plass i samfunnet, og igjen har dette neste uke, på sidelinja og smiler til oss. Slik du opplevde. Dette er den beste og smarteste strategien til homokampen, men den er ikke utformet som en mediestrategi, den er et resultat av Stonewall-opprøret i New York i 1969 og lignende protester der skeive ble truet, banket og drept for å ville feste, kline, knulle og være i samme rom som hverandre. Og selv om homokampen og LHBTIQ+ bevegelsen er politisk, er pride også en folkefest for nettopp å understreke hvor sentral denne delen av revolusjonen er for skeiv kultur og identitet (Se utstillingen Skeivt Uteliv på Historisk museum for å lære mer om nettopp dette). Tross alt handler skeivhet også om å ligge med hverandre, festen blir fort en del av kampen og omstendighetene. Kvinnekampen stammer ikke fra spesifikk vold mot kvinner som vil ta seg en fest og kle av seg, selv om alle typer vold mot kvinner er fanesaker - dette inkluderer (som du nevner) press rettet mot kvinners underliv og hvordan dette ser ut, da å skjære i underlivet av kosmetiske årsaker kan være skadelig. Du sier at kvinnemarsjen har lavt oppmøte i forhold til homomarsjen, det er sant. Kort sagt; pride er gøy, kvinnemarsjen er kjedelig. Det er nok mange som er enig i det.

 

Det er flott at Pride gir deg varme minner om din far, også når du var ubevisst at det paradedagen og selv ble en tilfeldig tilskuer. Det er leit at du ikke føler en tilknytning til moren din, på en dag som kjemper for hennes rettigheter. Men ikke tro at kvinnemarsjen skal blir en kvinnefest for å glede tilfeldige tilskuere. Det er ikke dette kvinnebevegelsen bygger på. Hvis du ønsker å styrke kvinnekampen, ta gjerne med ballonger og et lydanlegg med Lady Gaga vrælende fra høyttalerene ved neste 8. mars og dans til svetten renner, men kanskje ikke kle av deg, for det har en tendens til å være litt kaldere i starten av mars enn i slutten av juni. Kvinnekampen er, som homokampen, en daglig affære og en kritikk av systemer og strukturell undertrykkelse. Det kan være kjedelig, og virker kanskje utdatert for de som ikke opplever å være undertrykt av disse strukturene. Men om du må få en is for å møte opp, er det kanskje ikke så viktig. I homokampen snakker vi ofte om Emma Goldman, den russiskfødte feministen, som sa “If I can't dance, it's not my revolution”. Slik fortoner mye av homokampen seg, men også av behov. Det kan ikke understrekes nok. Festen er en del av selve kjernen i homokampen. Å si om kvinnekampen at den er kjedelig i forhold, er en latterlig sammenligning. Den samme Goldman skrev også at “it requires less mental effort to condemn than to think.” og jeg er redd du faller i denne fella, der du ble stående ved Vaterlandsbrua og tenke noe sånt som
- hvorfor gjør ikke kvinnemarsjen det samme som disse flotte folka her?

 

Jeg mener Pride er det morsomste som skjer hele året, men jeg forvirrer ikke meg selv ved å sammenligne Prideparaden med andre former for demonstrasjoner for minoriteters menneskerettigheter, eller forteller ulike bevegelser hvordan de bør forme markeringene sine ut ifra Pride fordi det var et stort oppmøte 1. juli. Det er mange bevegelser som arbeider for ulike saker på forskjellige måter; være det mot rasisme, kvinneundertrykking, okkupasjon av land eller mot statlige overtramp ovenfor befolkninger, m.m. Å foreslå at andre demonstrasjoner og bevegelser skal begynne å innrette seg etter prideparaden er ikke bare absurd, det er å avfeie andres kamp fordi den ikke oppleves som underholdende.   

 

De vakre allierte som deltar i toget eller heier fra sidelinjene av paraden er ofte mennesker som kjenner en skeiv person. De vil vise støtte. Kanskje det er en far, søster, bror eller venn. Kanskje det er deres barn. Alle kjenner også kvinner, men vi er ikke like flinke til å støtte oppunder kvinnekamp eller møte opp på disse festene. En av grunnene kan også være nettopp dette at vi om og om igjen skal si at feminister er "kranglevorne" og "grinete".  Kvinnekampen og 8.mars er internasjonale, globale og solidariske. Ikke la deg lure av hva du ser for deg som en ansamling av gretne gamle kjerringer. Husk også at feminister er en stor og aktiv del av Pridefesten, både i form av skeive og streite feminister. Vi kjemper tross alt mye av den samme kampen og feminister stiller sterkt til både Pride og andre skeive arrangementer, som jeg selv har god kjennskap til som arrangør gjennom det skeive kulturtidsskriftet MELK.

 

Kjære David, at du som mann og passiv tilskuer til to ulike folkeansamlinger i Oslos gater, skal komme med en liste for hvordan kvinnekampen bør føres, i likhet med homokamp, samtidig som du mangler kompetanse innenfor begge bevegelsene, er ufattelig provoserende, men ikke overraskende. Du kjenner kanskje til den feministiske tropen om hvordan menn ber kvinner om “å smile mer” - teksten din er kronikkens svar på denne tropen. Den er også et klart tegn på hvorfor kvinnemarsjen kommer til å fortsette å være kjedelig for deg.  


- Martine Johansen Forfatter og redaktør for det skeive kulturtidsskriftet MELK.