Debatt

Kina ingen kulturell supermakt

De kinesiske lederes utfordring er at de vil ha kontroll og de liker ikke uavhengig tenkning og kreativitet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

President Trump har lagt seg på en konfrontasjonskurs med Kina. Han vil sette en bom for billige kinesiske varer som fortrenger amerikanske produkter, ja, som er billigere enn også europeiske. Det er den samme bastante holdning Trump tar til bilproduksjon i Mexico, men meksikanerne kan ikke på noen måte måle seg med kineserne. Kina er en økonomisk supermakt som har oversvømt det amerikanske marked med alle slags produkter. Hver gang jeg skulle på laksefiske i Alaska utstyrte jeg meg med finske Rapalla-sluker som var langt billigere i amerikanske varemagasiner enn i Norge og Finland. Nesten alt kineserne kopierte og kunne produsere utkonkurrerte amerikanske og europeiske varer.

Kineserne har kjøpt opp bedrifter over alt – i USA, Latin-Amerika, Afrika og Europa. Hvis Taiwan forsøker seg, truer kineserne med motaksjoner. De har lenge vært på offensiven i Europa og slår nå til for alvor i Tyskland. Forbundsrepublikken er et foretrukket investeringsland. Det kinesiske marked har hittil stått relativt åpent for tyske innvesteringer, men det er ikke lenger så sikkert. Det er blitt noe vanskeligere for tyskerne å kjøpe seg inn i Kina.

I fjor overtok kineserne flere tyske bedrifter enn noen gang før og det bare øker på. Die Welt kunne opplyse at økningen i 2016 var hele 70 prosent. I 2007 var det bare fire slike overtagelser. Siden da er det firedoblet og viser fortsatt økning. Kineserne handler ut fra det prinsipp at kan de ikke slå ut konkurrenter eller spionere på dem, så overtar de dem. På den måten er den tyske robotprodusent Kuka og energigiganten WindMW GmbH blitt kinesiske. Bare USA, Sveits og Frankrike investerer mer i Tyskland enn Kina.

Dette blir en ekstra stor utfordring for tyskerne etter at Trump erklærte at han ville gå til handelskrig mot Kina, og ikke bare det: Han vil øke forsvarsutgiftene betraktelig. Det vil gå til nye hangarskipsflåter som skal operere i Fjerne Østen. I Norskehavet og Middelhavet er det ikke det samme behov for dem.

Kineserne har reagert meget smart på Trumps «krigserklæring». De fremstiller seg som absolutte tilhengere av fri verdenshandel og slutter opp om Paris-konferansens miljøforpliktelser. Foran Davos-møtet fikk utenlandske korrespondenter i Bejing antydninger om at den kinesiske president kunne tenke seg å møte Trump. Xi Jinping så for seg et «felles ønske om stabile og sunne forbindelser» i stedet for å slå tilbake med samme vulgære språk som Trump. Trump har åpenbart prioritert forholdet til Putins Russland foran Kina. Men han er fullstendig uberegnelig. Ingen vet hva hans neste trekk blir.

I sitt forsøk på å bli behandlet som likeverdige partnere mangler kineserne noe vesentlig – USAs kulturelle utstråling. Vi europeere og resten av verden får i oss den amerikanske popkulturen med morsmelken. Slik er det ikke med kinesiske kunstnere bortsett fra de regimet ikke liker, som internasjonale suksesser som Ai Weiwei og Ang Lee. Lee er regissøren bak internasjonale suksessfilmer som «Brokeback Mountain», «Crouching Tiger» og «Fortellingen om Pi». Lee er kineser med amerikansk borgerskap, men han er fra Taiwan.

De kinesiske lederes utfordring er at de vil ha kontroll og de liker ikke uavhengig tenkning og kreativitet, som er forutsetningen for en kultureksport. Riktig nok satser Bejing mye på å fremme tradisjonell kinesisk kultur som Konfucius. Det er vel og bra, men kan ikke konkurrere med popkulturen som jo gir de store inntekter.

Kina er riktig nok verdens tredje største filmprodusent etter USA og India, men det er patriotiske og historiske filmer de satser på. Mens amerikanerne har erobret verden med tegnefilmer som f.eks. Kung Fu Panda, preges kinesisk filmproduksjon av gamle propagandafigurer som Lei Feng. Det er sensuren som hindrer Kina i å bli en kulturell supermakt. Så lenge det er slik vil Kina ikke øve noen særlig tiltrekning på det internasjonale publikum. Men som Kina-eksperten David Shambaugh ved George Washington-universitetet sier til svenske «Vi», er myk makt noe man ikke bare kan bygge, men må fortjene.

Mer fra: Debatt