I den svært vanskelige fasen for Tyskland like etter første verdenskrig, var det et samspill mellom kulturelle og politiske motsetninger, økonomisk turbulens, sosial uro, okkulte og esoteriske ideer og nasjonalistisk ideologi. Til sammen utgjorde dette en vesentlig del av bakgrunnen for en radikalisering av nasjonalistiske og høyreorienterte fraksjoner og bevegelser. Nazistene kom til å utkrystallisere seg som de fremste fanebærere og talsmenn for den tyske nasjonale enhet og pangermanske idé.
Nazismen ble en farlig miks mellom rasistisk tankegods, fascistisk førerdyrkelse, religiøs populisme, okkultisme og våte drømmer om en tysk eller pangermanisk gjenfødelse av en ennå ikke-idealisert mystisk gullalder, det såkalte ariske tusenårsriket. Den millennistiske forventningen om å skape orden ut av kaos, uttrykte hos nazistene en lengsel etter kulturell autensitet og renhet i rasistisk forstand.
Under den tyske Weimar-rebublikken og før nazistenes maktovertagelse i 1933, bidro esoteriske, nyhedenske og okkulte bevegelser til et høyreradikalt tankegods som i høy grad også påvirket utviklingen av det som kom til å bli Nazipartiet med Adolf Hitler som den ubestridte lederen. Nazipartiet utviklet seg fra å være en bitteliten sekt, til å bli et masseparti før det overtok makten i Tyskland i 1933 med katastrofale følger. Det skremmende var at få om ingen forutså Hitlers gryende masseappell og nazistenes maktovertakelse før det var for sent.
Bolsjevismen (kommunismen) ble av nazistene sett på som initiert eller skapt og styrt av jødene. Kampen mot kommunistene ble derfor i første rekke en kamp mot jødene og deres påståtte forsøk på verdensherredømme. Kapitalismen ble også fremstilt som skapt og styrt av jødene i global forstand. De beinharde økonomiske kravene Tyskland ble pålagt etter første verdenskrig og den ydmykende Versailles-traktaten, fikk Hitler og nazistene til å framstille at det egentlig var de kosmopolitiske og de angivelig nasjonalt illojale jødene som sto bak ”utpressingen” av den tyske nasjonen.
Jødene var slik både ”oppfinnere” og ”regissører” av de verdensomspennende ismene, kapitalismen og bolsjevismen. Jødene ble derfor å betrakte samlet som inkarnasjonen av ondskap som truet tyskernes kamp for å få sin påstått rettmessige sentrale plass i verdensaltet. Jødiskhet ble slik en indikator for alt som var imot de sanne tyske og germanske interesser. Jødene og det jødiske ble symboler for det som hindret tyskerne i å realisere seg selv som et folk, en nasjon. Weimar-republikkens kaos i kjølvannet av første verdenskrig, ble en gyllen anledning for nazistene til å anklage jødene for tingenes miserable tilstand.
Nazistens førerkultus vant gjenklang hos tyskere med et messiansk håp om at en frelser og redningsmann kunne redde Tyskland og det tyske folk fra sammenbruddets rand. Hitlers inntreden inn i det lille sekteristiske nazistpartiet kunne ikke, på grunn av de samfunnsmessige og kulturelle omstendighetene, passet bedre inn. I en slik forstand var Hitler rett mann, til rett tid, på rett sted.
Kampen mot kapitalismen og bolsjevismen ble i denne konteksten definert som grunnleggende en kamp mot jødene, det jødiske og jødedommen. Den tyske okkultismen og nyhedenskapet som i ulike bevegelser utviklet seg i Tyskland fra slutten av 1800-tallet og videre utover i begynnelsen på 1900-tallet og som i rikt monn bidro til nazismens ideologiske innhold, var uttrykk for en avvisning av kristendommen blant annet på grunn av den jødiske påvirkning og dualistiske verdensbildet.
De tyske okkulte og nyhedenske bevegelsene som inspirasjonskilder til nazismen, understreket betydningen av en kosmologisk orden av enhet hvor opprinnelsesmytene til det bestemte folket kom til å stå sentralt. Ikke minst var folkets oppdrag av en særskilt karakter. Det tyske folkets vilje ble konkretisert gjennom en folkeførers, i det nazistiske tilfellet Der Führer eller Adolf Hitler, angivelige genialitet og utvalgthet som nettopp den som skulle kunne lede folket til sin rettmessige plass for å fulle føre sitt historiske oppdrag. Ifølge samtidige som kjente Hilter (som Albert Speer) så hadde Hitler en urokkelig tro på at han hadde en guddommelig rolle til å lede Tyskland til verdensherredømme (Redles, I. ”Hitler’s Millenial Reich.Apocalyptic Belief and the Search for Salvation” New York University Press 2008).
Ideen om utvalgthet sto sentralt innenfor nasjonalkonservative, høyreorienterte og nasjonalistiske tyske grupper utover på det tidlige 1900-tallet. I utviklingen og utformingen av den nazistiske ideologi, ble føreren tillagt en overmenneskelig genialitet. Med nærmest guddommelige egenskaper ble han, i dette tilfellet med Hitler, fremstilt som Tysklands ubestridte redningsmann mot jødene som den absolutte erkefienden.
I dagens Europa ser vi tendenser til noe av det samme som gjorde nazismen til en maktfaktor. Det er følelser av undergangsstemning, desperasjon og håpløshet hos europeere rammet av massearbeidsledighetens svøpe og som er uten framtidsutsikter. Sosial misnøye, politikerforakt og økonomisk nedgang i Europa, gir grunn til bekymring. Det er klart at under slike samfunnsforhold at politiske folkeforførere, populister og opportunister ser sine muligheter.
Høyreradikale og høyreekstreme partier har hatt vind i seilene i en rekke europeiske land. For det ytre høyre vil en karismatisk folkeforfører igjen kunne bli utslagsgivende. Hvis den rette mann (eller kvinne) skulle dukke opp på den politiske europeiske scenen, vil det kunne være avgjørende for mobilisering av velgere. Det er misnøye nok hos millioner av europeere som står uten arbeid og framtidsutsikter. Følelser av utbredt frustrasjon, resignasjon, sinne og apati på grunn av dårlig økonomi, sosial utrygghet og massearbeidsledighet, er ikke akkurat det beste utgangspunkt for demokratisk dannelse i respektive europeiske nasjoner.
Partier som Front National i Frankrike, Gyllent Daggry i Hellas og Jobbik i Ungarn, har markert seg og vunnet oppslutning i respektive befolkninger og hos velgere som føler seg desillusjonerte og sveket av de tradisjonelle partiene og de politiske elitene i egne nasjoner. Dessuten er skepsisen stor i nevnte og andre europeiske nasjoner mot EU og Det europeiske prosjektet, et prosjekt som kritikerne og motstanderne, også fra venstresiden, først og fremst hevder har begunstiget de politiske elitene og storkapitalen. EU blir videre anklaget for å ha et demokratiunderskudd og for å ha en manglende folkelig forankring på tvers av de nasjonale fellesskapene og identitetene.
I Ukraina har høyreekstremister og fascister utnyttet den vanskelige situasjonen. Ukrainske fascister er representert i den ukrainske regjeringen og i kamphandlinger mot de prorussiske separatistene. I Russland er det på sin side fascistiske og nasjonalistiske strømninger som nører opp under konflikten mellom Russland og Ukraina og som også ønsker en enda hardere linje mot kaukasiske minoriteter og muslimer innenfor den russiske føderasjonen. Russiske høyreekstremister har stått bak flere drap og alvorlige voldshandlinger mot kaukasiere.
Selv i det mer velstående svenske ”folkhemmet” ble det høyreradikale partiet Sverigedemokraterna (SD), med en høyreekstrem og nazistisk partihistorie, det tredje største partiet ved høstens valg med hele tretten prosent av stemmene. Kommentatorer i Sverige mener at oppslutningen om SD ikke nødvendigvis betyr at alle av partiets velgere er rasister, men at partiet tiltrakk seg en god del proteststemmer mot de etablerte partiene og mot arbeidsledigheten. SD er slik enda et eksempel på et parti fra ytre høyre som surfer på utbredt misnøye og frustrasjon i folkedypet.
Det ytre høyre og fascismens framvekst i Europa skjer på bakgrunn av en voksende misnøye med de etablerte politiske partiene og elitene som hevdes ikke å representere befolkningenes egentlige og sanne interesser. Det er under vilkår av sosiale og økonomiske nedgangstider at fascismen blomstrer og at syndebukksmentaliteten igjen blir framherskende. Under mellomkrigstiden og andre verdenskrig var det spesielt de europeiske jødene som fikk gjennomgå og ble gjenstand for nazistenes grenseløse hat og råskap.
Det er klare elementer i den nazistiske forestillingsverden om det endelige (apokalyptiske) oppgjøret med den demoniserte fienden og egen utvalgthet som også kan gjenfinnes hos høyreradikale og ekstreme islamhatere. For samtidens ytre høyre er det likevel andre syndebukker enn jødene som gjør seg gjeldende.
Multikulturalismen, de europeiske muslimene og ikke-europeiske/vestlige innvandrere, har en stund nå vært mål for det ytre høyres intense hat og hets. Deler av det ytre høyre har også reorientert sitt forhold til Israel og ser på den jødiske staten som en frontlinjestat i det forventede ”endelige oppgjøret” med islam. Det ytre høyre er i Europa er i forandring og tilpasser seg situasjonen for slik å tiltrekke seg enda flere misfornøyde velgere med generell framtidsfrykt og/eller frykt for islamsk innflytelse i Europa og Vesten.
