Kan noen vennligst si stopp?

Kostnadene innen mental helse er skyhøye og resepter på psykofarmaka skrives over en lav sko.

Innlegget er skrevet sammen med Kenneth Gergen, psykolog og professor ved Swarthmore College og Taos Institute (USA)
, Billy Hardy, familieterapeut og professor ved University of Glamorgan (Wales), 
Sheila McNamee, professor ved University of New Hampshire og Taos Institute (USA), 
Eugene Epstein, psykolog (Tyskland), 
Carina Håkansson, familieterapeut ved Familjevårstiftelsen (Sverige), og 
John Pihalja, psykolog ved Helsinki Psychotherapy Institute (Finland)

Stadig flere diagnostiske merkelapper overbeviser oss om at det er i våre sinn problemene ligger - ikke i samfunnet vi er en del av.

Det er svært sannsynlig at du, på et eller annet tidspunkt i livet ditt, er blitt stilt en psykiatrisk diagnose. Om du er deprimert, urolig, engstelig, trist, sint, ambivalent eller unaturlig opprømt, kan en diagnose fra den stadig voksende katalogen av psykiatriske lidelser bli tildelt deg.

Selv om du har unngått å bli stemplet med en psykiatrisk diagnose, kjenner du mest sannsynlig noen nær deg som er blitt nettopp det.

Det terapeutiske språket gjennomsyrer vår kultur og samfunn: vi hører det på arbeidsplassen, i skoler og institusjoner for høyere utdanning, innen profesjonell idrett, i debattprogrammer, TV-serier og filmer.

Vi har etablert terapeutiske tjenester og institusjoner innen et vell av områder: psykoterapeuter, rådgivere, coacher, psykologer, sosionomer, psykiatriske sykepleiere, ekteskap- og familieterapeuter, saksbehandlere, psykiatere, psykisk helseassistenter, avhengighetsspesialister, traumeterapeuter og AA-sponsorer, er bare noen av de mer vanlige uttrykk for terapeutiske hjelpere som du på et eller annet tidspunkt uunngåelig vil komme i kontakt med.

Den terapeutiske staten ekspanderte og fortsatte med uforminsket styrke siden innføringen av psykofarmaka (nervemedisin) i 1950. For eksempel: Anxiolytika, tricykliske antidepressiva (TCA) og selektive serotoninreopptaks-hemmere (SSRI) og antipsykotika.

Utskriving av resepter for og salg av disse stoffene som skal bøte på et stadig voksende utvalg av «problemer i dagliglivet» har gitt de største farmasøytiske selskapene tilhold på toppen av inntjeningslistene gjennom flere tiår.

Løftet om en «farmasøytisk kur» for menneskelige problemer har innebåret reduksjon, kanskje til og med utrydding, av psykiske lidelser. Likevel, i henhold til den amerikanske journalisten og forfatteren Robert Whitaker, viser nøyaktig det motsatte seg å være tilfelle: I sin anerkjente bok, «Anatomien til en epidemi», argumenterer Whitaker for at den utstrakte bruken av psykofarmaka har ført til en epidemi av personer som er deaktivert på grunn av psykiske lidelser. Videre hevder han at andelen uføre økte dramatisk i alle land rundt om i verden som har fremmet utbredt forbruk av psykiatriske medisiner.

En konferanse rundt denne tematikken, med tittelen «Beyond the Therapeutic State», ble arrangert i Drammen av Høgskolen i Buskerud og Vestfold 26.-28. juni. Konferansen hadde bidragsytere fra et stort antall internasjonale nettverk, inkludert the Taos Institute i USA, Senter for psykisk helse og rus ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, og Mad In America, og brakte sammen akademikere, forskere, brukere, fagfolk og andre som har kompetanse fra direkte erfaring med psykiatriske behandlingssystemer.

Målsettingen var å fremme visjoner som går utover dagens standardiserte psykiatriske og psykoterapeutiske praksis og utforsker nye muligheter. De fleste alternativer til diagnostisering og medisinering i dag fortsetter å lokalisere problemene innenfor den enkeltes sinn i motsetning til i samfunnet vi er en del av. Vi må se forbi denne holdningen, bevege oss mot det relasjonelt orienterte samfunn og gjennom aktiv deltakelse endre både praksis og retningslinjer for det mentale helsearbeidet.

Vi har altså en stadig voksende liste over diagnoser, en stadig voksende hær av terapeutiske hjelpende fagfolk, etablering av terapeutiske institusjoner på alle områder av samfunnet, et blomstrende marked for psykotrope medikamenter samt en verdensomspennende epidemi av personer som er deaktivert på grunn av psykiske lidelser. Det synes betimelig å spørre hvem det er som faktisk drar nytte av denne voksende terapeutiske tilstanden, og om det er på tide å bevege seg utenfor den terapeutiske stat.