Kan Irak fikses?

Ironisk nok er premisset for nasjonal enhet nå at staten fragmenteres senere.

Iraks nye statsminister Haider al-Abadi har en enorm oppgave foran seg i å samle landet, og den irakiske staten kan ikke repareres til det den var før sommeren.

Det er bred enighet om at tidligere statsminister Nour al-Maliki var en del av problemet i Irak, og at det er en positiv utvikling at han er byttet ut med Haider al-Abadi. Men de siste dagenes angrep på henholdsvis sjiamuslimske og sunnimuslimske moskeer, viser igjen at Iraks problemer er systemiske.

Landet har vært rangert blant verdens mest mislykkede stater i en årrekke, ved siden av land som Somalia, Tsjad og Jemen. Det er dypere, strukturelle problemer som underminerer stabiliteten i denne typen stater. Nour al-Maliki var kanskje et råttent eple, men det er hele eplekurven også.

De islamistiske ekstremistene som kaller seg Den islamske staten (IS) har utnyttet irakisk svakhet med brutal effektivitet, og svekket staten ytterligere. Nå er de operative i et område som strekker seg fra byen Aleppo i det borgerkrigsherjede Syria, til Mosul 500 kilometer østover helt mot grensen til Irakisk Kurdistan, og 300 kilometer sørover til Falluja, nær den irakiske hovedstaden Bagdad.

Den militære kombinasjonen av amerikansk luftstøtte og irakiske og kurdiske bakkestyrker, har midlertidig slått IS tilbake, men rekrutteringen deres øker og det finnes ikke en militær løsning på Iraks politiske problemer. Hva bør så påtroppende statsminister al-Abadi og hans regjering gjøre?

Om målet er å svekke oppslutningen til IS blant sunnimuslimer, trenger al-Abadi først kurdernes støtte til å få landet på fote igjen. Da vil han ha en fungerende stat å tilby desillusjonerte og marginaliserte sunnimuslimer, som foreløpig ser på et fremadstormende IS som en bedre alliert enn en vaklende irakisk stat, og demonstrere overfor sunnimuslimene at politisk desentralisering av makt fra Bagdad er mulig.

Kurderne er imidlertid ikke lette å be om å delta i irakisk statsbygging. De har drømt om uavhengighet siden første verdenskrig, og deres politiske krav vil peke i retning av fremtidig løsrivelse.

Forholdet mellom regjeringen i Bagdad og kurderne fra 1960 og frem til sistnevnte fikk begrenset kurdisk selvstyre i 1991, kan oppsummeres slik: Når regjeringen har vært svak har den anerkjent kurdiske rettigheter og innvilget kurdiske krav, når regjeringen har vært sterk har den knust den kurdiske motstandsbevegelsen etter beste evne. Det siste så vi på 1980-tallet, med Saddams folkemord, tvangsflytting av kurdere, og 80 prosent av kurdiske landsbyer lagt i ruiner. Da var den irakiske staten sterk, og kurderne svake.

Nå er det motsatt. De kurdiske selvstyremyndighetene (KRG) er sterkere enn noensinne. De har fått andre venner enn fjellene de pleide å flykte til frem til 1991, og har nytt godt av en sjelden kombinasjon av politisk stabilitet og oljerikdommer. Av mange milepæler i kurdisk utvikling siden den gang, står 12. juni i år som en av de største. På et par timer inntok kurdiske soldater oljerike Kirkuk, som tidligere var under Bagdads kontroll, da de irakiske soldatene flyktet i panikk for IS. Det geostrategiske trumfkortet har kurderne etterstrebet i over et halvt århundre.

Dette betyr likevel ikke at kurderne er klare til å løsrive seg med det første. Verken internasjonalt eller regionalt har de tilstrekkelig med politisk støtte for å kunne erklære uavhengighet. Irak er nemlig, som amerikanske banker, «too big to fail». Både internasjonalt og regionalt er det ønskelig at Irak holder sammen, av sikkerhetsmessige og energipolitiske hensyn. Irakisk olje bør pumpes ut på verdensmarkedet og irakiske soldater bør utgjøre en militær front mot IS for å hindre at regionen destabiliseres ytterligere og blir en plattform for internasjonal terror. Nabostatene er også redde for at deres egne kurdiske befolkninger skal følge KRGs eksempel om de bryter ut.

I tillegg til denne politiske konteksten er KRG heller ikke militært eller økonomisk sterke nok til å kunne stå på egne ben mellom vanskelige nabostater som Irak, Iran, Syria og Tyrkia. Sistnevnte er riktignok den minst fiendtlige til kurdisk uavhengighet, mye fordi et KRG uavhengig av Bagdad vil være avhengig av Ankara. Hvem skal KRG ellers eksportere olje via? Hvem skal de importere mat fra nå som kurdisk olje flyter og gammel kurdisk matjord ligger brakk?

Om kurderne ikke har gode nok kort på hånda til å løsrive seg, er de gode nok til å forhandle frem gunstigere betingelser for å fortsatt være del av Irak. Regjeringen under Al-Abadis ledelse kommer trolig til å måtte imøtekomme tre kurdiske krav de nærmeste månedene, og ingen av dem vil være populære i Sør-Irak. For det første må den garantere at Bagdad i fremtiden vil gi 17 prosent av irakiske oljeinntekter til KRG som grunnlovsfestet, uten flere forsinkelser og løftebrudd.

For det andre må den ofisielt akseptere at KRG får eksportere olje bilateralt og slutte å sanksjonere kjøpere av kurdisk olje. For det tredje må den akseptere at det i løpet av nær fremtid holdes lokale folkeavstemninger i områder som kurderne og irakerne strides om, deriblant oljebyen Kirkuk, og at disse tilfaller KRG såfremt lokale folkeavstemninger overvåket av FN tilsier det. FN vil også være sentralt i å forhandle frem de juridiske grensene mellom irakiske og kurdiske områder.

Får kurderne gjennomslag for dette, vil de trolig slutte opp om irakisk enhet inntil videre. Det vil på kort sikt være et steg mot en politisk løsning på nasjonal splid, samt bidra til en militær løsning på islamistenes spektakulære offensiv, gitt at kurdiske og irakiske styrker koordineres til en samlet front.

På lang sikt vil tiden da være på kurdernes side, ettersom de kan bygge opp sine egne oljeinntekter og forsvarsstyrker. Ironisk nok er altså premisset for nasjonal enhet nå at staten fragmenteres senere. Da vil verken Irak eller Midtøsten noensinne bli som før sommeren.