Kampene som formet byene

Musikk du ikke liker, kan du la være å høre på. Men arkitekturen og byplangrepene som utføres i dag, må du forholde deg til.

Som riksantikvar er jeg alltid glad for diskusjoner om bevaring og utvikling, arkitektur og bymiljøer. Slike diskusjoner skjerper oss og tvinger oss til å definere hva som utgjør gode byer og tettsteder.

Vernekamp er ikke noe nytt fenomen og har i mange tilfeller formet byene våre.

Bakklandet i Trondheim og Pollen i Arendal er bydeler som i dag er elsket av innbyggerne og populære besøksmål for turister.

Begge er resultat av at innbyggerne selv tok opp kampen da bydelene var truet av riving, og kjempet fram vedtak om bevaring blant lokale politikere.

Bakklandet og Pollen er bare to blant mange eksempler.

De siste tiårene har vi sett stadige vernekamper i regi av innbyggere og frivillige organisasjoner. Politikere, utbyggere og arkitekter gjør lurt i å notere seg engasjementet, og at kultur og historie gir forankring i en tid med raske forandringer. Vernekampene handler om hvilke bygninger som betyr noe for oss, og hva slags byer og tettsteder vi vil bo i.

Det var først mot slutten av 1960-tallet at verneaksjoner på innbyggernes initiativ ble vanlige.

Før den tid var engasjementet for å redde kulturminner og bymiljøer en sak for Riksantikvaren, byantikvarer, planmyndigheter og foreninger, som oftest Fortidsminneforeningen. Bryggen i Bergen er et godt eksempel på dette.

Etterkrigstiden var preget av ønsket om å sanere det gamle, det skitne og upraktiske. I Bergen gikk mange av byens innbyggere i demonstrasjonstog for riving, mens det var vernemyndighetene og Fortidsminneforeningen som kjempet for bevaring.

Det var heller ikke noe stort folkelig engasjement for å redde Enerhaugen i Oslo da den ble sanert i 1960.

I etterkrigstiden startet en diskusjon mellom politikere, planfolk og vernemyndigheter om hva skulle skje med Karl Johans gate i Oslo. Det forelå planer for høyhus langs Karl Johan.

Etter hvert som årene gikk, ble det et stort folkelig engasjement mot høyhus i byens paradegate. På 1970-tallet begynte man å se verdien av fasadene rundt Karl Johans gate, og det ble også engasjement for bevaring av disse.

I dag er Karl Johans gate, heldigvis uten høyhus og med fasader som inviterer til folkeliv og handel, en særdeles viktig del av Oslos identitet.

På 1970-tallet ble kulturminnevernet en del av ungdomsopprøret og miljøkampen. Den saken som kanskje fikk størst oppmerksomhet, var kampen om Hammersborg skole, som holdt til i Oslo katedralskoles gamle bygninger på Hammersborg i Akersgata.

Oslo katedralskoles bygning fra 1869 var ansett som et hovedverk i norsk arkitektur. Da skolen skulle rives i 1976, var den i bruk av Forsøksgymnaset i Oslo og Hammersborg fritidsklubb.

Vernekamp og kampen om et godt sted å være, ble én og samme sak. Det var store konfrontasjoner, med politiinngripen og arrestasjoner.

Det endte med tapt sak for verneforkjemperne den gangen, men kampen deres satte i gang diskusjoner om hva slags byer vi skal ha og hvem byen skal være til for. I etterkant, da en ny bygning sto på plass, så man tydelig at Oslo var blitt en litt fattigere by.

Vernekampen på Rodeløkka i Oslo gikk roligere for seg, og var på mange måter en liten genistrek fra beboernes side. Her satte man husene i stand og viste hvordan bygningsmiljøet ikke bare var en verdi i seg selv, men hvordan det bidro til det gode liv mellom husene.

Bygningsmiljøet i Sjøgata i Mosjøen er et annet eksempel på et bygningsmiljø som sto i fare for å bli revet, men hvor vern og bruk i dag bidrar til et godt by- og bomiljø.

Jeg tror at vernekamp sjelden dreier seg om sentimentale tilbakeblikk og misforståelsen om at alt var bedre før.

Snarere handler det om identitet og ønsket om å høre til. Vi trenger å kunne lese historien til nye hjemsteder, når vi flytter på oss. På den måten kan vi knytte oss til noe som er større enn oss selv, og bli del av en stadig pågående historieskriving.

Kulturminner og kulturmiljøer gir byene våre identitet. De bidrar til inkluderende miljøer som fremmer trivsel og gode møtepunkter.

I skrivende stund pågår det viktige debatter og vernekamper, både i hovedstaden og andre byer og tettsteder i Norge. Det er lite trolig at vi opplever demonstrasjonstog for riving igjen.

Flere og flere ser verdien av å ta vare på eksisterende bygninger, også utfra et klima- og miljøperspektiv. Vi vet nå at gjenbruk av bygninger er et viktig bidrag når vi skal redusere klimagassutslipp.

Jeg heier på alle som er opptatt av byen sin, som reflekterer over hva slags by de vil bo i, og argumenterer høyt og tydelig i samfunnsdebatten.

Å diskutere byutvikling er viktig. Det har blitt sagt før, men tåler gjentakelse; Musikk du ikke liker, kan du la være å høre på. Boken du synes er kjedelig, legger du vekk.

Men arkitekturen og byplangrepene som utføres i dag, må du forholde deg til. Det handler om estetikk du må leve med og byrom som bidrar til det gode liv – eller ikke. Jeg ser fram til stadig flere spennende debatter.