Kampen om Oslo-skolen: Hva dreier den seg om?

Kampen om Oslo-skolen forer oss nesten daglig med stadig mer bisarre historier. Støynivået er høyt - og økende. Men hva er det som egentlig skjuler seg under det tykke laget av støy, frykt, sammenbrudd, varslinger, drittkasting, tvilsomme påstander og rå maktkamp? Ser vi nøye etter, øyner vi en fundamental verdikamp - mellom diametralt ulike menneskesyn. La oss spore den opp. Men først et lite sammendrag av det alle nå bør vite.

På forsommeren (12.6.2018) avslørte Dagsavisen at utdanningsdirektøren i Oslo, Astrid Søgnen, hadde vært gjenstand for alvorlig, anonym varsling i 2014 fra direktører i hennes egen ledergruppe. Anklagene gikk ut på at hun var autoritær, uforutsigbar, detaljstyrende, belærende, instruerende og med et stort behov for å kontrollere. Anklagene ble avvist av Varslingsrådet, som består av andre kommunaldirektører i Oslo. Måten behandlingen av varslingen ble gjennomført på, har for øvrig blitt sterkt kritisert av eksperter innen området.

Søgnen har lenge vært en omstridt leder av utdanningsetaten i Oslo. Hun har stått for noen av de mest ekstreme former for styring og ledelse som knytter seg til den såkalte New Public Management-ideologien (NPM), der man styrer offentlige samfunnsinstitusjoner som om de var spikerfabrikker på 1800-tallet. Et omfattende testregime, et instrumentelt syn på elevene og autoritær ledelse med omfattende kontroll og styring ovenfra er velkjente sider ved denne nyliberale modellen.

Byråds-skiftet etter kommunevalget i 2015 førte til voksende motsetninger mellom den nye politiske ledelsen og Søgnens autoritære modell. AP/SV/MDG-byrådet ønsker en humanisering av og en tillitsreform innen Oslo-skolen, men opplever at etaten motarbeider, trenerer og saboterer de nye politiske signalene. Dette er selvfølgelig uhørt. Et offentlig byråkratis oppgave er lojalt å utføre påleggene det får fra den til enhver tid sittende politiske ledelse. Konflikten mellom den politiske og den byråkratiske ledelsen i Oslo-skolen kan dermed kun ha en løsning; Utdanningsetatens ledelse må lojalt utføre de oppgaver den pålegges, eller gå.

At (sannsynligvis noen andre) direktører fra den samme ledergruppa i Utdanningsetaten nå har levert anonymt varsel mot etatens øverste politiske overordnete, skolebyråd Inga Marte Thorkildsen, er i denne sammenhengen helt eksepsjonelt. Også dette er uhørt, og det kan vanskelig tolkes som noe annet enn en avledningsmanøver, som «tilfeldigvis» ble levert dagen etter at Søgnen hadde fått beskjed fra sin overordnete om at hun ikke lenger var ønsket i stillingen når hun i høst fyller 67 år. Konflikten springer ut av politiske motsetninger, der det som nevnt er gitt hva løsningen må være. Saken har dermed ingenting i varslingsinstituttet å gjøre.

For bedre å skjønne konflikten er det nødvendig å gå litt dypere inn på grunnlaget for de organisasjons- og ledelsesmodellene Søgnen åpenbart bekjenner seg til. Grunnsteinen i disse modellene finner vi i det nyliberale menneskesynet. Det består av to fundamentale påstander: For det første at vi som enkeltindivider primært er opptatt av å maksimere vår egennytte (dvs. kare til oss mest mulig på bekostning av andre). For det andre at konkurranse er en del av menneskets natur. For at vi skal yte vårt beste for fellesskapet, må vi underlegges konkurranse eller annet press utenfra for å hindre egeninteressen i å dominere.

Innen privat sektor bidrar markedskonkurransen til å etablere dette presset i følge denne teorien. Offentlig sektor er i utgangspunktet ikke underlagt dette markedspresset. Derfor blir den, ifølge nyliberalistene, ineffektiv, fordi de ansatte forfølger sine egeninteresser, mens befolkningens behov kommer i annen rekke. Det er utviklet kvasivitenskapelige teorier som bygger opp omkring dette (såkalte public choice-teorier). Problemet med disse teoriene er at de er en rent ideologisk konstruksjon – uten noen konsensusbasert vitenskapelig basis.

Den nyliberale amerikanske forskeren, Herbert J. Walberg, illustrerer på en utmerket måte denne høyreideologiske tilnærmingen i sitt syn på lærerne: «[Lærerne] har sterke, klart definerte interesser, som høyere lønn, et kort skoleår, fravær av konkurranse, og ingen å stå til ansvar for – ikke akkurat identisk med fellesskapets eller elevens interesser… Lærernes fagforeninger og skolens administratorer kan utnytte kunder [=elever] som står uten valgfrihet til sine egne formål, som er å minimere arbeidsbyrden og maksimere lønn og andre goder» (fra artikkel brukt i Handelshøyskolen BIs opplæringsprogram for rektorer i Oslo-skolen).

NPM-ideologien underslår at man kan motiveres av annet enn det å forfølge sine egeninteresser, slikt som profesjonsetikk, faglige utfordringer, lojalitet og solidaritet med elever og kolleger, samt selve samfunnsoppdraget, selvfølgelig, som er gitt i opplæringsloven. I stedet presses lærerne i økende grad i retning av å bli samlebåndsarbeidere, som dermed avskjæres fra å bruke sin kompetanse og sitt faglige skjønn fullt ut. Et høyt frustrasjonsnivå og mistrivsel blant de ansatte blir et omfattende, men dessverre nødvendig, biprodukt. At dette søkes tilslørt gjennom såkalte trivselsundersøkelser, blir meningsløst i en situasjon der en dominerende fryktkultur gjør at folk kvier seg for å ytre noe som helst negativt om sin arbeidsplass.

Detaljerte målstyrings- og kontrollregimer blir en logisk følge av dette menneskesynet, konkurranse en viktig disiplineringsfaktor. Mistillit til de ansatte blir dermed et bærende element i denne organisasjons- og ledelseskulturen – i diametral motsetning til det sittende byrådets ønske om tillitsreform i Oslo-skolen. Der tillit mangler, må man kontrollere og overvåke. Det er her det nye sjiktet av områdedirektører i Oslo-skolen kommer inn – for å hindre de offentlig ansatte i å dyrke sine egeninteresser.

Det dreier seg med andre ord ikke bare om at Søgnen skal ta politiske signaler. Å skifte fra et nyliberalt mistillitsregime til en engasjert innsats for tillitsreform, lar seg neppe gjøre. Det er jo nettopp den konflikten vi ser utfolde seg i Oslo-skolen i dag. Det beste Søgnen kan bidra med i denne situasjonen, er derfor å slippe nye krefter til. Så kan det møysommelige arbeidet starte med å endre en kultur som har satt seg i løpet av Søgnens 18 år som leder, samt å skape konkret innhold i det som foreløpig bare er vagt presentert som en tillitsreform.