Kultur

Kampanje-journalister verre enn Anundsen

Nå har sentrale norske medier stort sett hatt “Anundsen” og “Asylbarn” som sitt mantra i to måneder, uten å komme av flekken. Kampanje-journalistikken i dette landet kan være et langt større problem enn Anundsen og asylbarna til sammen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Foldet ut over en dobbeltside i VG lørdag 18. april kommer konklusjonen først: “Med justisminister Anders Anundsen som ballast synker folks tillit til Siv og Ernas mannskap videre mot bunnen”. VGs journalister har analysen klar, uten egentlig å gå inn på de grunnleggende prinsippene for en analyse. Og slik går sannelig dagene i Kongeriket.

Hva så med tilliten til norsk journalistikk? I det dobbelidige oppslaget distribuert i beste lesetid lørdag står det ikke en linje om hvem som faktisk har utført meningsmålingen.

(Tekst fortsetter under her)

Et medieskapt råkjør mot justisminister Anundsen bærer i seg alle preg av politisk kampanje-journalistikk i sine mest primitive former. Nå har norsk politikk forøvrig tilsynelatende stått bom stille. Bare kokett avbrutt av en stadig smilende Jonas Gahr Støre i alle kanaler - som ikke sier så mye, men raser frem på alle meningsmålinger.

Sentrale norske medier stort sett hatt “Anundsen” og “Asylbarn” som sitt mantra i samfulle 2 - to - måneder, uten å komme av flekken. Det finnes ikke rom for nyanser, ingen kontekster, ingen forsøk på å balansere bildet innomhus i redaksjonene, ingen selvkritikk rent journalistfaglig; i et rødgrått enfold så illevarslende at det igjen bekrefter behovet for sterk utlufting i våre redaksjoner. Norsk politisk journalistikk er ikke bærekraftig så lenge en liten flokk politiske kommisærer sitter og skjærer grimaser i bestemmende nøkkelroller i - nesten uten overdrivelse - samtlige redaksjoner av betydning for opinionsdannelse i dette landet. Som medie-konsumenter har vi en selvfølgelig rett til å kreve norsk journalistikk tilbake, der grunnleggende balanse er med i de daglige presentasjonene og prestasjonene.

Hvordan norske mediehus har tenkt å selge seg inn til publikum på sine digitale plattformer, så lenge halvpaten av befolkningen som stemmer borgerlig ikke er i nærheten av å se sin livsanskuelse reflektert, er en gåte i seg selv.

Har VG overtatt for Klassekampen?

Ut fra lørdagens voldsomme dobbeltside i VG er det isolert sett mulig å trekke den slutning at VGs journalister Erlend Skevik og Pål Ertzaas også befinner seg blant dem som nok har en vei å gå i møte med nevnte, grunnleggende kriterier for balanse i journalistikken. Det er nemlig på det rene at journalistikk først og fremst dreier seg om formidling av oppdukkende saker, og altså ikke politisk propagandavirksomhet, der en bestemt side i politikken skal svartmales og forties på døgnbasis.

Den politisk ladede journalsitikken i dette landet er snart en karikatur av seg selv. Nei, jeg mener ikke å skjære alle over en kam, fordi det finnes rederlige journalister der inne, selv til topps i NRK, men de slipper ikke til! De skvises ofte. De aldrende, politiske kommisærene kjører sine løp.

"Rett til bunns"? Det er mer et åpent spørsmål om det ikke er faget journalistikk som går rett til bunns i våre medier. Journalistikk skal har iboende krav til balanse, dersom det fortsatt skal kalles journalistikk og ikke politisk propaganda-virksomhet.

Politisk kampanje-journalistikk gir demokratisk underskudd

Kapanje-journalistikken antar former og omfang som klart reduserer pulsen i demokratiet, og får det meste av dagsordenfunksjonene i norsk politikk til å pågå under den politiske radaren. Det er like utålelig som utilgivelig. Vi kan ikke ha et land der en politiske undergrunn, med en innlagt forakt for folkevalgte organer, langt på vei låser fast politikeres muligheter for grunnleggende dialog med sine velgere. Nå synes dette å ha kommet inn i et fast mønster, der unnlatelessyndene i seg selv er påfallende i forhold til store politiske saker som ikke kommer på, mens enkeltsaker tværes ut gjennom uker inntil det rent meningsløse og fordummende. “Asylbarna” er en sak, journalistisk vurdert, men ikke et mantra – nå over to måneder! Dette, stadig i vekselbruk med en dårlig maskert journalist-kampanje mot justisminister Anundsen. Justisministrens blotte eksistens synes å stå i motsetning til de politiske kommisærene i våre sentrale redaksjoner.

“Asylbarn” som retorisk slegge

Det kjøres en type kampanje-journalistikk om "Asylbarn" der det hele retorisk er bygd slik at foreldre-dimensjonen konsekvent lukes vekk i samtlige sentrale medier, gjennom uker: "Aylbarna" har ikke kommet alene, men har vært eller er i Norge sammen med sine foreldre – som på sin side har fått avslag på sine asylsøknader etter gjeldende regler.

At det tidvis tar tid å behandle slike asylsøknader kan selvsagt ikke brukes som argument mot saksbehandlere, lovverk eller politikere. Skjønt, en lingvistisk orientert journalist vil alltid finne noe en kan trolle med i overskrifter og ordspill i sakens anledning; rett og slett fordi temafeltet er såvidt kompleks. Saksbehandlere er dessuten under stadig press, på grunn av omfanget i det hele.

Nå har noen foreldre av innvandrerbarn til overmål begynt å gå i dekning når tidspunkt for avgjørelser og utsendelser nærmer seg, mens barna blir igjen på asylmottak. Det sier seg selv at vi som nasjon her står overfor en nokså stor og voksende utfordring, samtidig som vi må erkjenne at verden er veldig stor og at det kan finnes tilsvarende mange foreldre med “asylbarn” på vei til Norge. Uten at det kan brukes som en slegge mot den til enhver tids sittende statsminister og justisminister.

Dette dreier vel seg langt mer om hvilke mal vi egentlig må ha i norsk innvandrings- og integreringspolitikk, men også i dette temefeltet lukes kritiske innspill vekk: Er du skeptisk, er du kritiker under henvisning til økonomiske ressurser, rammebetingelser og ikke minst med tanke på sosiale konsekvenser for oppvoksende slekter, så må du sannelig lete etter en journalist som vil følge opp temaet slik du ser det. Modellmakten råder i redaksjonene. Dette tilhører nemlig flere saksområder som rett og slett ikke når opp og frem i samfunnsdebatten, fordi noen stadig lykkes i å legge lokk over det hele. Dette er isolert sett foruroligende, stadig med tanke på at vi har et demokrati med ytringsfrihet og organisasjonsfrihet som uttalte prioriterte elementer. Er jobben til en journalist å lekke lokk på åpen samfunnsdebatt er vi igjen på siden av det en journalist eller debattredaktør skal stemme med under demokratiets merke.

Kristelig Folkeparti tom for saker?

Kristelig Folkeparti mener å ha en god sak, og vet å holde seg godt fast til mikrofonstativene som stadig blir utdelt, og gjennom samme retoriske metode som media bruker, utelates det konsekvent at sakskompleket egentlig dreier seg om foreldre til innvandrerbarn som rett og slett ikke har grunnlag for opphold i riket.

Bare ved å tvære ut begrepet “aylbarn” i et slikt modus er unnlatelsessyndene i media noe som også hviler sterkt på Kristelig Folkepartis skuldre nå. Hva er så plan B i dette? Hva kan vi vente oss nå? Er det slik norsk journalistikk og norsk politikk skal føres, drives og prioriteres? Hvordan skal dette nå egentlig etterprøves uten at det får en dramatisk presedens i forhold til fremtidige asylsaker? Dette er spørsmål media ikke hjelper oss å få svar på, og det er alene i og for seg illustrerende for status i norsk journalistikk for tiden. Og, egentlig samtidig illustrasjon på en nokså humørløs og ensforig status i Kristelig Folkepati for tiden?

11000 oppslag om Maria Amelie på to måneder

Norske medier publiserte i perioden januar og februar 2011 over 11 000 oppslag knyttet til Maria Amelie-saken alene, i følge byrået AngendaTracker.

Vi husker Amelia-saken, om denne russerinnen som ikke ble gitt opphold, men som badet seg i ukritisk støtte gjennom sentrale redaksjoner. At Maria Amelies foreldre var en del av perspektivet, og at hennes onkel var tidligere forsvarsminister og forsvarssjef i Russland, se det visste media, men de fortalte det ikke til sitt publikum! Det tok utrolig lang tid før det ble klart atMaria Amelies kjærste, Eivind Trædal, var knyttet til redkasjonen i Klassekampen og utgjorde en sentral del av kampanje-apparatet i media - knyttet til Maria Amelies kamp for opphold. Med 11 000 medieoppslag på to måneder i 2011 burde denne saken i seg selv bli til en studie for fremtidig kvalitetssikring av norsk journalistikk.

Det kan i det ytre virke som om det sitter et helt kobbel av journalister og dropper det meste av politiske profilsaker som er i prosess, sett i forhold til det votum, det mandat og den anvendte politikk de folkevagte – inklusive regjeringen – faktisk fører. Er opplegget å blokkere kommunikasjon for den borgerlige siden i norsk politikk bør noen snart stå frem og si det høyt. Med litt fantasi kan en snart seg for seg noen med slike Ku Klux-Klan-hatter ett eller annet sted, som bestemmer hva som skal med i det norske mediebildet i månedene fremover. Hvordan det er mulig å skape et slikt enfold, så sanseløst blottet for selvkritikk, nyanser og refleksjon – over så lang tid, er en gåte i seg selv.

Når ideologien blender

Jeg har skrevet ut en hel bok, Når ideologien blender, om fenomenet modellmakt og definisjonsmakt i fortid og samtid, i hovedsak basert på sosiologen Stein Bråtens definisjoner. En slik bok vil selvsagt ikke bli omtalt i media uten videre, men det er som forventet. Der er det ikke stort rom for selvkritikk, nemlig.

I min bok har jeg lagt vekt på at det i alle land, på alle kontinenter der sosialismen har hatt feste over lang tid har parti, stat, byråkrati fagforeninger og media smeltet sammen under en elite. Dette er intet mindre enn historiske kjennsgjerninger, som beklageligvis er relevante også for landet vårt. I det Arbeiderpartiet, sentrale deler av fagbevegelsen og et imponerende medienettverk (inklusive Amedia med 100 aviser og NRK) befinner seg i opposisjon, blir fenomenet modellmakt og definisjonsmakt noe som synes å sladde av i folks hverdag. Medie-apparatet er såvidt stort og farget at det kommer til blokkeringer mellom folk og borgerlige politikere som er i ferd med å gå tom for kommunikasjonskanaler der de kan formidle et saksorientert budskap om hva de faktisk steller med. Uten at en eller annen rødnestet fjompenisse sitter i sentrale redaksjoner og dropper saken, eller omskriver den til ugjenkjennelighet, inn i det som stadig oftere fremstår som en ferdig pakket politisk agenda med egne overskrifter der “Anundsen” og “Asylbarna” er det altoverskyggende tema, dag etter dag, måned etter måned. Så skriver journalistene Erlend Skevik og Pål Ertzaas i VG: “Med justisminbister Anders Anundsen som ballast synker folks tillit til Siv og Ernas mannskap mot bunnen.” Vi kan ut fra dette sette opp en logisk problemstilling: Hva er høna og egget. Da Hilde Haugsgjerd var redaktør i Aftenposten og med ett fikk det for seg at hun skulle innstalere en sentral støtte-serverfor frontorganisasjonen Wikileaks, kom jeg til å anføre at egg verper høne i Aftenposten. Og da var det ikke bare med tanke på at en hovedserver for nevnte organisasjon befant seg på en IP-adresse noen steinkast fra Vladimir Putins kontor i Moskva. Det var også med tanke på at bakmenn er inne og legger premisser for hva som faktisk skal komme – og ikke komme – på trykk i våre sentrale medier. Det er og blir helt uakseptabelt.

Modellmakt og definisjonsmakt - definisjoner

I dette perspektivet, stadig under vignettene “Anundsen” og “Asylbarna” er det igjen mulig å hente fram Stein Bråtens definisjon på modellmakt:

  • Modellmakt vil si innflytelse på andre i kraft av en gjennomslagskraftig virkelighetsmodell som de andre tilskriver som kilde for endegyldige svar på spørsmål om et bestemt område, og som utelukker spørsmålshorisonten til alternative perspektiver og virkelighetsdefinisjoner.

Modellmakt og modellmonopol omdanner virkelige dialoger til skinn-dialoger, hevder Stein Bråten, ved at den ene partens kunnskaper, erfaringer og spørsmål utdefineres som irrelvant.

For å se farene for hvordan meningsdannelse kan stivne ytterligere til i dette bildet kan vi ta for oss definisjonsmakten isolert: Fra sosiologien og medievitenskapens verden har vi lært at familie, skole og medier er de tre viktigste faktorene i sosialiseringsprosessen, for holdsnings- og meningsdannelse i et moderne samfunn. Videre kan vi konstatere at statskringkastingen NRK i samklang med Norsk Telegrambyrå (NTB), VG og Amedia – nå med sine 100 aviser . inngir en slags rammefaktor for opinionsdannende virksomhet som ikke nødvendigvis bare er sunn i demokratisk perspektiv. Det hele blir usunt i det bestemte politiske konstellasjoner faktisk lykkes i legge bestemte føringer inn i medie-nettverk over tid.

Sosialisering betyr som kjent at vi lærer å tenke og oppføre oss i tråd med de sosiale normene som gjelder rundt oss i et samfunn. Dersom limstoffet i dette bildet begynner å gå i oppløsning er det grunn til ettertanke og refleksjon – som igjen inngir behov for medier med takhøyde for å drøfte slike verdier, til tross for at vi ikke kommer utenom Kirkemøtet på Moster i 1024 og den nå stadig mer akterutseilte Kristendommen i den samfunnsbyggende prosessen, i vår kulturhistorie og i vår holdningsdannelse. Det er først når slike verdier helt konsekvent lukes bort, at vi må diskutere alternativene; parallelle kulturer, lover og mer eller mindre besværlige møtepunkt med demokratiet slik vi kjenner det. Blir en slik diskusjon blokkert over tid vil polariseringen komme, det sosiale trykket øker og fenomenet "ekstremisme" vil i stadig større grad farge vår samtid. Kampen mot ekstremisme må være en eksplisitt uttalt kamp for demokratiet, mot mørkekreftene i hele den totalitære familien; enten det er fascister, kommunister, nazister eller islamister vi står overfor. Det er mitt inntrykk at media svikter i sin ellers så meningssprengte dagsorden når det gjelder å understreke demokratiet og ytringsfriheten som grunnleggende fundament i det fritt land. Jeg opplever det som foruroligende at sentrale medier som NTB, NRK og VG/VG Nett ikke er helt på nett når det gjelder fokus på demokratiet som plattform i vår tid. Nettopp derfor har jeg skrevet ut boken "Når ideologien blender", som et slags varsel i forhold til krtiske glimt inn i norsk historie, der elite-tendensen ligger latent som en fare, gjennom stadig sentralisering av statsapparat, media, parti, fagforeninger osv.

Mediene overfører ideelt sett informasjon og kunnskap fra en generasjon til en annen, samtidig som de samme mediene også er med og formidler ny kunnskap og når det gjelder å sette – og holde – fokus på bestemte, aktuelle områder. Mediene spiller med andre ord en umåtelig viktig rolle for hvordan meninger faktisk dannes i et samfunn. Denne makten går altså under betegenlsen definisjonsmakt.

Arafat-epoken og Delelinjen i Barentshavet andre eksempler

I min bok (Når dieologien blender) har jeg satt opp den lange Arafat-epoken i norske medier og i utenrikspolitikk, ogikke minst den nye Delelinjen i Barentshavet som skrekkeksempler på modellmakt og definisjonsmakt der en politisk elite langt på vei er støttet av egne medie-nettverk. Fortsatt er det interessant spørsmål hvorfor Norge i det stille gav vekk et av verdens største gassfelt, Hjalmar Johansen-høyden, til Russland, etter at den nye delelinjen i Barentshavet ble bøyd tilstrekkelig vestover - i strid med alt av midtlinje-prinsipp Norge og Arbeiderpartiet har frontet med betydelig prestisje i en rekke internasjonale fora gjennom de siste 20 årene. Stortinget burde selvsagt vært orientert om de gigantiske gassforekomstene i det berørte grenseområdet. Det skjedde ikke, takket være en norsk journaliststand så stiv og rar at det er et demokratisk problem. Unnlatelsessyndene gir rett og slett demokratisk unerskudd. Prosessene mot justisminister Anundsen og saken om "Asylbarna" bekrefter et fortsatt enøyd, politisk bedrøvelighetsregime i våre sentrale medier.

Roy Vega

20. april 2015

roynorvega@gmail.com

Mer fra: Kultur