Valgkomiteen har enstemmig innstilt Sven Mollekleiv. Norges Håndballforbund har relansert Berit Kjøll sitt kandidatur. Og hun skal ha støtte fra flere kretser. Tom Tvedt bestemmer seg sannsynligvis i løpet av helgen om han vil ta opp kampen om gjenvalg etter at han har møtt lederne i idrettskretsene.
Norsk idrett skal være glad for at vi får denne finalen og at kampen kanskje ikke avgjøres før siste dag under Idrettstinget på Lillehammer. Tom Tvedts utfordrere er begge svært gode. Vi har fått en kvinne på banen. Da får vi en litt spisset idrettsdebatt. Men om hva?
Berit Kjøll sier hun vil bringe inn ny entusiasme. Det er vel og bra, men det vil vel alle? Hun har erfaring fra idretten, hun vet alt om frivillighetens betydning etter mange år som styreleder i Turistforeningen der hun også fikk litt mer kunnskap om norsk folkehelse.
Sven Mollekleiv har den tyngste faglige bakgrunnen med både frivillige verv og ansettelser i idretten bak seg. Men han er først og fremst som etikkens fremste talerør med bakgrunn for egne meninger gjennom presidentvervet i Røde Kors. Han har en internasjonal ballast som kan bli nyttig og etterspurt og han er den største idrettens, fotballens, mann. Dessuten er han valgkomiteens utplukkede. Det veier tungt.
Tom Tvedt kan vise til rekordtall for norsk idrett og mye hadde vært såre vel for ham hadde det ikke vært for den problematiske åpenhetsdebatten som kom på hans vakt. Den var helt nødvendig, men ikke overbevisende løst. Og det er den som hefter ved ham i offentligheten.
Festtalene om idrettens betydning er det mange av. Og de er ganske like. Disse tre er også ganske enige i hva norsk idrett er tuftet på. Bredt engasjement, folkelighet og frivillighet i skjønn forening. Samtidig skal man utvikle en toppidrett som faktisk er blant verdens beste, men som også skal innfri den etiske standarden som settes til den.
Heftelser? Ikke mange. Tom Tvedt har vi nevnt. I Sven Mollekleivs bakgrunn skal man lete bedre enn noen har klart til nå. Berit Kjøll har vært innom mange virksomheter, og den hun er i nå, i kinesiske Huawei, er pirrende for dem som leter etter konspirasjonsteorier. Kina skal ha neste vinter-OL, Huawei med Therese Johaug som synlig reklameplakat her hjemme, er omstridt på global basis. Og Norge har en omfattende avtale med Kina om idrettslig samarbeid. Det meste av dette er positivt. Vi tror ikke Kina avgjør hvem som blir norsk idretts neste leder. Vi er ikke på det nivået. Kanskje det rett og slett handler om hvilken profil norsk idretts øverste leder skal ha. En smilende Kjøll som vil spre entusiasme og bare tenke positivt, en ivrig Tvedt som kan peke på idrettens skjulte framganger eller en samvittighetsfull Mollekleiv som vi kan stole på i alle sammenhenger?
Det viktigste med denne kampen er at den ikke er avgjort på forhånd og at demokratiet får virke. Det blir ingen radikale endringer, uansett hvem som velges. Idretten er ikke avhengig av sin leder, men av dens styrke og legitimitet som landets største frivillige bevegelse.