Slik som mange andre stormakter før den, hadde USA sin start, sin oppbyggingsperiode, sin tid som det totalt overlegne landet militært, økonomisk og politisk. USA var både klippen og gullkalven på en gang. Merk deg var.
Nå er det blitt en kjempe på føtter som stadig minner mer og mer på leire, og det er nesten vondt å se på sprekkene i fjellet som stadig blir litt og litt bredere. Alarmen går stadig om ras. Akkurat som med Mannen er det gang på gang falsk alarm, i det minste kommer ikke det store katastrofale raset man forventet. Og akkurat som med Mannen betyr det ikke at faren er over, skredet kommer, det kommer bare litt lengre inn i fremtiden enn man et øyeblikk trodde.
Det er kunnskap vi ikke hele tiden husker på i Norge, men som vi faktisk har. Vi vet det på grunn av diverse rapporter. Disse forteller om arbeidsledighet, en arbeiderklasse i USA som havner på gata, fengsler som flommer over av fanger, mangel på rettssaker, politimenn som dreper vilkårlig, tortur, og tilbakesteg i klimapolitikken. En president uten selvkontroll som truer med unntakstilstand i USA hjelper heller ikke. USA er blitt trussel mot det vi har som ligner verdensfred og hele vesten sin sivilisasjons eksistens. Det er likevel ikke slik at USA har klart å få til denne ustabiliteten i vesten alene.
Ikke uventet føler Putin som, til tross for sitt dårlige rykte i vesten, virker hakket mer avbalansert og strategisk enn Trump, etter. Russland trekker seg fra atomavtalen. Om du ikke er adskillig mer oppdatert enn meg ved å lesing av dybdeinformasjon, har du heller ikke helt fått med deg hva de egentlig trekker seg fra. Uansett høres det svært dårlig ut at to av verdens stormakter trekker seg fra avtalen.
Og så var det Kina da, hvordan er det egentlig med Kinas posisjon om dagen? Jeg vet ikke særlig mer enn at dette diktatoriske, gedigne landet ruller opp som verdens supermakt om ikke det skjer en dramatisk forbedring. Med det jeg oppfatter som en menneskefiendtlig kultur gjør det meg redd. De har dominert verden før, og mener nok at det er deres rettmessige plass historisk sett. Kulturen er svært fremmed for oss. Vi kommer neppe til å like det.
Nå er det riktignok svært lenge siden jeg likte USAs engangsugerør, plast og kast kultur. Idealet deres derimot om like rettigheter og individets frihet setter både jeg og det meste av vesten høyt. Den har ført oss til en velstand for folk flest som verden aldri før har sett, men dessverre også til kanten av stupet for verden slik vi kjenner den sin ødeleggelse. Vi aner ikke konsekvensen av å stoppe denne kulturen, men vi vet at alternativet er verre. Ragnarok, helvete på jord, verden underggang, utslettelse, masseutryddelse.
Jo da, vi kjenner ordene, men bruker dem sjelden. Det er bare domedagspredikanter som driver med skremselspropaganda som bruker slike ord. Vi blir riktignok lei oss og får klump i magen av dyr som sitter fast i plastikken vi så tankeløst slenger rundt oss. At våre egne babyer får mikroplast i magen har vi enda ikke tatt ordentlig inn over oss.
Vi er visstnok villig til å forandre handlemønster, men ikke begrense flyvningene våre. Antar at det betyr at alvoret av plastforurensning har seget inn i den norske befolkning, mens utslippet fra fly er nesten usynlig.
Nå, det siste var en digresjon. Jeg har enda ikke presisert at ikke Europa, med sitt enorme forbruk, og like mye kast er uskyldig. Europa er like mye skyldig. Heller ikke det er mulig å unngå å se. Ihvertfall ikke for de som titter på nyhetene. Overforbruk og politisk uro ser ut til å gå hånd i hånd mot en kulturell og økonomisk undergang som ser mer og mer umulig å unngå.
Jeg liker ikke allegorien om Titanic, men med sin desperate tredjeklassespasasjerer og førsteklassepasasjerene som druknet med vinglass i hånden har den aldri vært mer riktig.
Når din baby er 12 år vil verden slik vi kjenner den være borte.