Krise? Hvilken krise? Statsministeren vil ikke ta ordet i sin munn. Det er krise å si krise, skal vi tro Erna Solberg: «Hvis vi snakker oss inn i en slik situasjon, så snakker vi oss inn i en situasjon med økt ledighet.»
Hvis vi ikke snakker om det, skal du se at arbeidsledigheten, den høyeste på 23 år, går over. Muligens som en dynamisk effekt. Som kommer som effekt av regjeringens skattelettepolitikk. Som vi ikke har fått noen effekt av ennå. Men hvis vi ikke snakker så mye om dem, skatteeffektene altså, skal du se at de kommer.
Arbeidsledigheten går neppe over av seg selv på en stund. I mellomtiden betaler de som mister jobben, deres familier og lokalsamfunn, prisen. Arbeidsminister Anniken Hauglie (H) antyder at nordmenn har litt godt av det. I et intervju med Dagsavisen tirsdag sa Hauglie at vi er for tilbakelente i gode tider. Men vi får et push når det butter. Arbeidsledige må bryte opp og flytte etter jobbene, mener regjeringen. Det høres jo ikke så urimelig ut. Men denne amerikaniseringen av arbeidsmarkedet er lettere sagt enn gjort i Norge, hvor vi ikke har lagt opp til at det kravet til evig mobilitet nødvendigvis er et gode. I USA er det greiest å holde seg med bobil, «to hit the road» når jobben forsvinner. Si du jobber i Stavanger. Der har du hatt tilsynelatende trygg og meget godt betalt jobb i mange år. Du har kjøpt hus. Hele familiens sparepenger ligger i dette huset. Som det ikke finnes kjøpere til, ettersom kollegene dine også har mistet jobben, er permittert og andre bedrifter praktiserer ansettelsesstopp.
Det kan bli verre. Noen tror at olje- og gass bare skal skalles av litt og sysselsettingen ta seg opp igjen. NHOs økonomibarometer viser imidlertid at oljekrisen er i ferd med å spre seg fra Sørvestlandet. I januar spådde DnB Markets at Norge kan få 185.000 arbeidsledige, mot nær 130.000 i dag. Hvis oljeprisen holder seg på 35 dollar fatet, kan vi få den høyeste ledigheten vi har sett siden krigen. I så fall kan hele 6,5 prosent av arbeidsstyrken være ledige i 2019. Mer sannsynlig er det imidlertid med 5,7 prosent, 167.000.
Men – ettersom vi ikke har en krise - trenger vi ingen krisepakke. Det er hendig, for det har de blåblå ikke råd til etter milliardene i skattelette til de rikeste. Men politikk som kan øke sysselsettingen og verdiskapingen må ikke koste store penger. Det spørs bare om man er villig til å ta sine ideologiske skylapper av.
Regjeringens rauseste mann er samferdselsminister Ketil Solvik- Olsen (Frp). Han legger kjempekontrakter for jernbane og veg på anbud. Ifølge Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg er utlysningstekstene slik at det er vanskelig for norske kontraktører å vinne. Det er lettere å tilby superlave priser hvis du ikke tar inn lærlinger, ser litt raust på HMS og betaler minstelønn.
Bekymring over lærlingene stakk ikke så dypt at regjeringen krevde lærlingeplasser i milliardkontraktene. Om 10 år kan dermed enda flere kontrakter gå til utlandet; da er fagfolka der uansett. (Nå har Solvik-Olsen funnet ut at det var litt dumt, så snart skal Jernbaneverket kreve lærlinger i kontrakter over mer enn tre år.) Ris til egen bak får vi uansett nå. Samfunnsøkonomiske analyse anslår betydelig økonomisk tap for AS Norge når kontrakter går til utlandet. Om en norsk aktør vinner et anbud på 1 milliard kroner, vil det gi 860 årsverk, verdiskaping på 740 millioner kroner og skatteinntekter på 323 millioner kroner, hevdes det. En utenlandsk kontraktør, med importerte arbeidstakere og skatteplanlegging, kan komme seg ned i 220 årsverk, verdiskapning for 209 millioner og betale 83 millioner kroner i skatt. I beste fall, med 40 prosent norske ansatte, vil den utenlandske kontraktøren legge igjen 149 millioner kroner i skatt. Tap av kompetanse og innovasjon er ikke regnet med. Utenlandske kontraktører vant samtlige kontrakter, for 14 milliarder kroner, på Follobanen.
Ap kritiserer regjeringen for utgiftsveksten i statsbudsjettet, som for første gang siden Oljefondet ble opprettet større enn veksten i økonomien og for manglende satsing for å demme opp mot økende arbeidsledighet. Her har Ap en god sak. Men Ap er sårbare for kritikk om at Norge forble oljeavhengig i Jens Stoltenbergs regjeringstid. Kritikken fra Høyre rammer imidlertid også Høyre selv. Oljepolitikken er i stor grad bestemt av Ap og Høyre, som har stått skulder ved skulder i beslutninger om letelisenser og utvinningstempo. Høyre har fortjenestefullt lagt mer penger på bordet til forskning og innovasjon i sine alternative budsjetter. Men om man virkelig ville redusere oljeavhengigheten, måtte man ha gått inn for å redusere produksjonen.
På Stortinget er det bare SV og Venstre som virkelig har forsøkt å gjøre dette. Det vil være en overdrivelse å si at de har fått drahjelp fra den lilla alliansen.