Justitias 
blinde makt

En verkebyll kan sprekke. En ny bok fastslår at påtalemyndigheten, og ikke Fredrik Fasting Torgersen, gjorde seg skyldig i «de groveste forbrytelser» for over et halvt århundre siden.

Denne uka gikk det igjen et sukk gjennom justismuren som er reist rundt Fredrik Fasting Torgersen. Muren synes like uangripelig som klangen av navnet til Lauritz Dorenfeldt, aktor som fikk 23-åringen dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for drap, voldtektsforsøk og forsøk på mordbrann i 1958. Likevel ble flere kampesteiner satt i bevegelse i Torgersens favør. Tidligere dommerfullmektig Jan Tennøe, som ble prosessfullmektig for Torgersen i 2011, levner Dorenfeldt, datidens etterforskere, vitner og bevisbyrde liten ære i en ny bok. Torgersen ble uskyldig dømt for drapet på 16 år gamle Rigmor Johansen, er Tennøes påstand, og sammenligner saken med Dreyfus-affæren. Det gjør «Torgersensaken: Juks satt i system 1957-2013» til hans høylytte «J‘accuse» mot domstolene.

I en stille gatestubb på Oslos upolerte østkant ligger en sliten trehusrekke med all slags gjennomtrekk. I hagen bak det ene lusker nabolagets katter. Han som bor der tar vare på dem, setter ut melk, gir dem mat. Han er en kjent skikkelse på den lokale kroa og på kafeen oppi gata. En diktersjel fanget i bildet av en brutal drapsmann. Blir det bråk er det sjelden han som begynner, om man ser bort fra at han kylte en stol mot kronvitnet Ørnulf Bergersen under rettssaken i 1958. Senere har han valgt annet skyts. «Gribbene/er rettsstatens/åtsel-fugler» skrev han i diktet «Retts-psykiatere» (1975). Han er mild i stemmen når han roper på de firbeinte, men temperaturen endres med saken som han selv aldri har sluppet taket i. For sin egen skyld. For rettssikkerhetens skyld. En gang en kjent idrettsmann, bokser og trøbbelmaker, og av politiet ansett som seksualforbryter og derfor beleilig syndebukk i den rå desembernatta i 1957. I dag et levende bevis på at rettsstaten har tette skott mot fornuftsinnsigelser og fagkompetent argumentasjon. Poenget er ikke hvorvidt hver og en av oss skal ta stilling til Torgersens påståtte uskyld, men at tvilen nå må komme han til gode.

Blant de tragiske justismordene som er avdekket i løpet av de siste årene, står Torgersen-sakene igjen som en elefant i det offentlige rom. Per Liland, Sveinung Rødseth og Fritz Moen er alle kjente ofre for påtalemaktens blindhet for den annen mulighet. Jens Bjørneboe var blant de første som mente Torgersen ble utsatt for justismord, senere har forfattere og andre sterke stemmer i offentligheten sluttet rekkene bak han og videreført arbeidet. For professorer, advokater og sakkyndige, også internasjonalt, er Torgersen-saken blitt ensbetydende med justismordets siste skanse. Så overbevisende er deres dokumentasjon at de var skråsikre på å få saken gjenopptatt i 2010. Selv Høyesterett aksepterte at det mye omtalte tannbittbeviset ikke holdt. Men fra justishold er det åpenbart gått en prestisje i saken som ikke er til å rokke. Tirsdag vil Tennøe framføre sitt «jeg anklager» med sakkyndig ekspertise som bisittere. Får han juridisk gehør for det han kaller «gjennomført uredelighet» fra forvaltningen helt opp til Høyesterett, vil det ryste grunnvollene i den tredje statsmakt.

Torgersen selv ser kronvitnets påståtte falske forklaring i 1958 som sitt halmstrå. Ørnulf Bergersen fikk fengselsoverlege Jon Leikvams tillit, til tross for at han ikke bare var vaneforbryter med behov for nedsatt strafferamme, men også erklært «imbesil nevrotiker og debil psykopat» og i tillegg «narkoman alkoholiker». Bergersen hevdet han så Torgersen komme ut fra åstedet i Skippergaten 6 b, en lav bygård som for lengst er revet. Hans forklaring, som Tennøe hevder er falsk, ble Dorenfeldts hovedvitnemål, og gjenstand for Torgersens vrede i rettssalen. Torgersen har holdt fast på at han er uskyldig i alle de 55 årene som har gått. Han ble arrestert for å ha stjålet en sykkel som siden viste seg var hans. Da drapsalarmen gikk samme natt, ble Torgersen opphøyd til den ukjente i politiets ligning. To år før var han blitt domfelt for et voldtektsforsøk under uklare omstendigheter. Tennøe argumenterer for at det i høy grad er tvilsomt om han faktisk gjorde det.

Parallelt med Tennøes bok øker presset mot påtalemyndigheten. Litteraturprofessor Arild Linneberg lar Torgersen være hovedelement i sin bok «Justismordets estetikk». Og denne uka gikk det et lite jordskjelv gjennom jusmiljøet da tidligere førstelagmann i Borgarting lagmannsrett Nils Erik Lie, som trakk seg etter arbeidsmiljøkonflikten i 2010, snudde i sin overbevisning hva gjelder Torgersen. Lie hevder med stor faglig tyngde at det er begått grov urett mot den drapsdømte, og skriver i et brev til riksadvokat Tor-Aksel Busch at han er «ganske overbevist» om at dommen er feil. Ifølge Aftenposten kritiserer Lie også sin egen domstols avvisning av Torgersen-saken i 2000, Høyesteretts kjæremålsutvalgs behandling i 2001 og Gjenopptagelseskommisjonens nei i 2006 og 2010. Justismuren rundt Torgersen slår sprekker. Neste år fyller han 80 år. Det er på tide å feie all tvil til side, også når det gjelder vår kollektive lit til det norske rettssystemet.