Det ble for drøyt ett år siden framsatt forslag om å begrense terroristers aktive muligheter. - Tar vi statsborgerskapet fra venstre-ekstreme (IS-sympatisører) så begrenses sannsynligheten for terrorisme, var tanken. Forslaget smakte av virkningsfull pragmatikk og fikk bred appell. Men ikke nok. Ap, kjent for bl.a. å tale Mullah Krekars sak for rettssikkerhet, gikk imot. - Man er ikke terrorist før man er dømt for terrorisme, og skal derfor ikke behandles som en, lød den noble rasjonaliseringen. Ap ville altså avvente - foreta evt. mottiltak i etterkant.
Kanskje med Krekar friskt i tankene (eller Utøya) gikk Frps Jon Helgheim ut å slo fast at: "Ap er mer opptatt av å sikre terroristers rettigheter enn å trygge landet". Ingen reaksjoner. Vel bortsett fra justisminister Listhaug, hvis oppgave var nettopp rikets sikkerhet. Hun delte Helgheims utspill - spisset med bilde - på sosiale media. Hun regnet nok med at opinionen ville komme henne til støtte, og slik presse Ap til fornuft. Gahr Støre, som frem til da hadde vist relativ liten politisk teft, øynet en mulighet. Det var en dristig plan, hvilende på tre premisser:
1) Få politikere på Stortinget er universitetsutdannet og derfor bevandret i logikk
2) ..de vil derfor la seg styre av føleri og ikke av fornuft.
3) At ikke Ap selv ville komme i forlegenhet for sin skandaløse håndtering av Utøya
Ap-lederen skulle driste seg til å kaste inn en "rød sild" som emosjonell avledningsmanøver. Uten følelser ville aldri konsekvensen, altså Listhaugs avsettelse, kunne avledes av de premisser han var i ferd med å framsette. Listhaugs skyld måtte altså "induseres" emosjonelt.
Sylvis utsagn var i utgangspunktet spikret i konteksten om at det kun var As veto mot pass-inndragelse hun snakket om. Den logiske konsekvensen av denne uttalelsen kan umulig bli noe annet enn at hun gjerne ville få dette igjennom. Men la oss se hvordan Støre bygde opp argumentasjonen, hvor kløktig han projiserte:
Hans lange fartstid og kjennskap til stortingspolitikerne ga han nok en fordel; han kjenner til deres akademiske begrensninger, kompensert for av føleri og fasade-behov. Han forsto at ved å trykke på noen emosjonelle knapper ville all fornuft forsvinne, og en syndebukk kunne etableres. Evnen til å se premisser lede til konsekvens krever et kaldt "ufølsomt" hode. - Så la oss varme det opp, få følelsene til å koke. Dristig framsatte Jonas den premissen som skulle komme til å avlede hans eneste politiske handling av noen som helst konsekvens (utover at hans lederskap legger Ap i ruin). Han framsatte omtrent det følgende på alle flater:
- Ved å hevde at Ap er mest opptatt av å sikre terroristers rettigheter gjør Listhaug seg ansvarlig for den type hat som avstedkom Utøya-massakren! Han kunne like godt sagt at Sylvi er skyldig i regnskogens forvitring i Amazonas. Null logikk, ingen sammenheng til saken, nemlig ønsket opp pass-inndragning for terrorister. Men ordet Utøya fikk snørr og tårer til å renne; øynene hovnet opp og gangsynet ble sløret, dømmekraften omtåket. - Ja, Sylvi er skyldig, lød det - og implisitt, Ap er endelig renvasket for Utøya-sviket. I èn og samme setning fikk Støre renvasket seg og sine, og samtidig skutt sin politiske erke-nemesis ned i flammer.
For Ap er ikke korsfestelse uten presedens. Byråkraten Lindstrøm ble av Einar Gerhardsen i 1963 utpekt til folkefiende nr. 1. Til tross for at han visste at Lindstrøm var uskyldig iverksatte statsministeren en svertekampanje som tapetserte Lindstrøm som skyldig og dømt for Kings Bay ulykken på Svalbard. Ap hadde selv skylden men trengte en Syndebukk. Denne viet livet sitt til å renvaske seg, men hverken A-media eller retten ga han sendetid. Han døde uten å være dømt, men i full bestyrtelse som "offentlig henrettet". Gerhardsen passet imidlertid på å lette sitt hjerte; han kom hjem til Lindstrøm og ba om upublisert tilgivelse. Slik fikk han lettet sitt hjerte, uten å hjelpe sitt uskyldige offer.
Ap's justisminister Storberget gikk av etter Utøya i 2011; han tok støyten for statsminister Jens. Listhaug følger altså presedens for denne posten: Avgang pga "mislighold av tjensete". Storberget "fikk skylda" for 77 dødsfall og Listhaug fikk skylda for hatet som lå til grunn for samme udåd 7 år tidligere. Er disse 2 overtredelsene like grove? 77 dødsfall mot indusert hat..er det like konkrete? Indusert strøm gir elektrisitet, men hvor sannsynlig er det at Sylvi kunne ha manet frem hatet som drev Breivik? Hvor mange fler kan Ap felle over indirekte emosjonelle indisier egnet til å renvaske arrangøren av Utøya, altså seg selv? Hvordan kunne et oppegående politikere la dette skje? Å ja, de har kanskje ikke tatt Forberedende, og derfor mangler de grunnleggende logikk borte på Stortinget.