Da jeg var 17 år og stod foran mitt første skolevalg, sent på 80-tallet av forrige århundre, var det noen på min nåværende alder som snakket ned til meg. Ja, det var ikke så sjelden på den tiden. Han mente det nok godt, og ville nok beskytte meg mot min stolte selv-justis. Han sa: Bare vent til du er voksen, så vil du bli som alle de andre voksne. Du vil miste idealismen og alt det du kjemper for vil bli glemt. Hadde han visst hva som våknet i meg da, ville han nok tenkt seg om før han delte ut råd uten å bli spurt.
Et parti som stod for frykt og fremmedhat, vokste fram. Valgkamp på slutten av 80 tallet. En plakat jeg aldri glemmer: “Hvem trenger miljø, når vi har penger? Stem FRP.” Jeg ble skremt. Og lovte meg selv at om dette partiet noensinne kom til makten, måtte jeg nok bare pakke sekken og forsvinne. Jeg kunne ikke se noen fremtid for meg, i det de stod for og formidlet. Jeg har prøvd, tro meg.
Jeg var redd for de verdiene vi kom til å miste på veien. De verdiene som bygger rundt selve grunnpilarene i vår grunnlov. Å verne om vår umistelige natur og vårt livsgrunnlag. Samtidig som vi overleverer jorda til våre etterkommere i en bedre stand enn da vi overtok. God norsk tradisjon som våre forfedre etterlevde i mange hundre år. Jeg var i ferd med å bli en av dem skulle overta ansvaret for jorda en stakket stund i et kaotisk univers av motsigelser og kriser som perler på en snor.
Etter som årene gikk, og min frykt ble en realitet, så jeg hvor det bar og forsøkte å gjennomføre mitt planlagte politiske asyl. Jeg søkte svar og fant dem på ulike steder. Jeg reiste til Asia, studerte levesett langt fra det jeg var vant til, og valgte bort kjøtt og fugl fra kostholdet. Dette helseskadelige og uetiske mat-produktet som har blitt et statussymbol i vår del av verden. Jeg oppsøkte østblokken, og så at folk smilte og levde uten bilen og tett på naturen utenfor de store byene. De bodde i små-samfunn der alle generasjoner stod sammen i tykt og tynt. Jeg bodde en stund i London i studietiden, i bofellesskap som minner mye om denne samfunnsstrukturen. Det var varme, omsorg og støtte i trange tider. Langt fra det jeg selv har kjent på fra mitt eget hjemland, der alle har nok med sitt og sine.
Mot har blitt mitt viktigste mantra. Og det lever jeg etter, som om det var en rettesnor, min tau-stige til paradiset. Jeg er takknemlig for alt jeg har eliminert vekk i prosessen: Den gangen jeg gikk ut fra den videregående skolen, ble de fleste som skulle lykkes i livet, sluset inn i petroleums-relaterte utdanningsløp. Som datter av en ingeniør “i oljå”, ville dette også vært det naturlige valget for meg. Jeg valgte en motsatt retning på tross av min herkomst. Ikke i protest, men for å være sikker på at jeg, som førti-åring, skulle slippe å leve et liv i konstant dilemma. Og dermed få leve mitt liv som ikke er avhengig av fossilt. Det er jo ikke mulig i Norge idag, men om noen år, når de Grønne får komme til å rette på oljeavhengigheten vår.
I mitt hittil 48 årige liv, har jeg i over 30 år arbeidet og betalt skatt. Jeg har vært student og tatt opp studielån. Jeg har bygd hus, vært gift og er mamma til to flotte, samfunnsengasjerte, unge menn. Jeg har talt til forsamlinger, sittet i FAU og drevet styrearbeid, kjempet i organisasjoner, satt opp teaterproduksjoner og festivaler. I det store og hele har jeg vært aktiv i lokalmiljøet og i større, globale miljøer. Jeg har fått reist mye og representert regionen og hjemlandet mitt i internasjonale samarbeid. Jeg har fått arbeide sammen med mennesker fra mange ulike kulturer og lært av de beste, og de verste. Mine nettverk spenner fra den ene til den andre enden av hierarkiet. Jeg har vært pasient på sykehus, blitt nedbemannet, startet eget firma, lagt ned firma, vært langtidsledig, sykmeldt og stønadsmottaker. I 2015 ble jeg til og med fengslet. Det gikk ikke så godt, kan man si. Siden den gangen har jeg valgt å leve i mot. I mot for å finne styrke til å utholde min tro på en bedre fremtid. Endringer kom i rask rekkefølge. Den siste selvangivelsen min viste kr. 0 i inntekt for 2016. Ikke fordi jeg hadde næringsinntekt, dagpenger eller andre inntekter, men fordi jeg hadde 0 i inntekt.
Hvordan overlevde jeg 2016? Var jeg kriminell og tjente penger svart? Nei. Jeg gjorde det som var forventet av meg. Jeg meldte meg arbeidsledig og søkte dagpenger. Jeg fikk avslag, på bakgrunn av at jeg hadde startet og drevet et konsulentfirma i 18 mnd uten å ha tatt en tilleggsforsikring for næringsdrivende. Jeg, som allerede den gangen var arbeidsledig og fikk støtte til oppstart av bedrift, hadde ikke krav på mer støtte. Ettersom jeg også var nylig separert fra en mann som ikke kunne bidra økonomisk til vår yngste sønn, og han flyttet utenlands, uten å melde fra til folkeregisteret, måtte jeg vente i 6 mnd før de kunne behandle min søknad om dobbel barnetrygd. I mellomtiden, uten inntekter eller dagpenger, fikk jeg hjelp til å betale de verste regningene med sosialstønad. Fra mars til desember mottok jeg i underkant av 70.000 NOK. Og til jul, fikk jeg invitasjon til å motta julepakke fra sosialkontoret. Et godt tilbud, men som jeg ikke maktet å ta imot. Fordi jeg ikke spiser ribbe. Det fantes ikke noe vegetarisk tilbud i pakken, så jeg klarte ikke å ta imot. Noen andre trengte den mer enn meg.
Har vi skapt et velferdssystem for de som gjør alt likt? Min mor sa forleden: “En krise blir ikke regnet som en krise dersom ikke mange er involvert i den.” Jeg har ikke hevdet at min personlige krise har vært relevant for mange, men jeg spør, fordi jeg aldri har mottatt noen “krisepakke” for de som har mistet jobben i oljå. Jeg har heller ikke mottatt noen sær-fordeler som alene-forsørger for fattige barn. Da min yngste sønn fikk stipend fra lånekassen, ble min sosialstønad trukket, og det var en tydelig forventning om at han skulle bidra til husholdningen. Hva med hans økte kostnader ved å gå på videregående skole, ny pc og software, reise (25 km som i snitt tar 1 time hver vei med kollektivtilbudet, der den dyre flybussen er eneste alternativ), klær (han vokser fortsatt) og treningstøy (aktiv fotballspiller). Etter Januar 2017 forsvant all økonomisk støtte fra NAV/Sosialkontor, da de forventet at jeg skulle selge boligen for å forsørge oss. Dersom jeg hadde solgt boligen, ville jeg sittet igjen med en liten formue, det er sant. Men uten et hjem. Til min sønn, hunden vår og meg. Dersom jeg skulle leid en leilighet i vår hjemkommune, ville det kostet over det dobbelte av det jeg betaler til lånet. I tillegg til alle kostnader i forbindelse med salg og flytting, ville den lille formuen blitt oppspist i løpet av kort tid. Og jeg ville vært helt avhengig av statens hjelp, i mye større omfang enn idag.
Jeg har funnet en utvei. Gjennom de Grønnes program, kan jeg få være med å skape en fremtid med rom for de verdiene jeg kjente fra barndommen og oppveksten i Norge, men som forlengst har blitt til et nostalgisk glansbilde vi trekker fram fra glemselen, i et floppydisk-format som ikke lenger er i bruk. Kanskje har jeg blitt litt rar og fanatisk? Det er sikkert noen som mener det. Men om jeg skulle ha mulighet for å velge, vil jeg heller dele tiden min med andre som tror på en bedre, varmere og levelig framtid, enn de som velger å ha skylappene på.
Er resepten for fattigdom så enkelt som prisen på juleribba? Jeg vet vi vet bedre. Jeg er bare redd for at vi fortsatt overskygger den egentlige debatten med valgflesk. Stem grønt ved valget i år, så får dere være med å justere verdiene våre tilbake til det vi egentlig trenger. Et varmere, mer inkluderende samfunn, med plass til alle. Da mister vi ikke mer enn noen ord og begreper i debatten. Forslag til utskrivinger fra Det Store Norske Leksikon: Fattigdom, oljeavhengighet, juleskinke.