Vi snakker om det i sommermånedene: Barn som ikke får dra på ferie, fordi foreldrene ikke har råd. Og når julekalenderen snart er ferdig åpnet, og julegavene er sendt, rettes oppmerksomheten mot dem som ikke har råd til å gi barna sine den jula som de ønsker. Den todelte jula opprører, heldigvis. Men det er påfallende hvor mye oppmerksomhet som rettes mot forskjellene i samfunnet når vi går inn i jule- eller sommerferie, sammenlignet med resten av året.
Det er, som vi årlig får høre, særlig mødrene som legger betydelig innsats ned i å sørge for at julekosen skal være like perfekt som alltid. Stadig flere baker flere sorter julekaker selv, kunne Nationen fortelle oss nylig. Men det stopper ikke der. Julestrømpa til den store dagen skal gjerne være hjemmesydd, med podens navn. Og vi må for all del ikke glemme den hjemmelagde julekalenderen som skapte stress i november. Julevasken må det også settes av tid til.
Når idealene fra en tid der kvinner i stor grad ikke jobber, skal dyrkes i en tid der de fleste kvinner jobber heltid, må alle døgnets timer tas i bruk for å dra kosen i land. Men flinke mødre klager ikke. De biter tennene sammen og gjennomfører slik at det ser mest mulig uanstrengt ut.
Ansvaret for det tredje skiftet, altså det emosjonelle ansvaret for familien, bæres av kvinner på tvers av inntekt. Ansvaret blir enda tyngre når man faktisk ikke har penger i lommeboka til å finansiere julekosen.
Kontrasten til førjulsstresset med frykten for ikke å rekke juleverksted, kakebaking og innkjøp, blir markant når vi får høre om folk som sliter med å sikre det minste minimum til høytiden.
I år har flere besøkt Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo. Det er en vesentlig større pågang enn i fjor, og flere har meldt fra tidlig om at de trenger hjelp, kunne Dagsavisen fortelle forrige uke. Etter å ha gått gjennom nærmere 100 annonser på markedsplassen Finn.no, fikk vår journalist et innblikk i situasjonen til noen av dem som trenger hjelp til å gi barna sine en viss juleglede. Én gave. Eller et kinogavekort. Ett julemåltid. Det satt langt inne for dem å be om denne hjelpen. Fattighuset kunne fortelle at folk gjerne vil avtale å komme utenom åpningstiden, av frykten for å bli sett.
Skammen som de som ber om hjelp er nødt til å kjenne på kommer av de idealene mange av oss bidrar til å opprettholde. Og er vi egentlig villige til å gi slipp på dem?
Jeg er ikke et fnugg bedre selv. Etter årets pepperkakebaking med sønnen, var det stas å dele bilder på Instagram og Facebook av nyfødt juleglede. Likes, hjerter og smilefjes er som balsam for morsstoltheten. For noen virker det kanskje overfladisk og fjollete. Men behovet for å formidle egne gode opplevelser er også ganske menneskelig.
Etter å ha bladd seg gjennom bilder av juleforberedelser på Facebook treffer historier om foreldre som er fortvilet over ikke å kunne gi sine barn samme jul som de andre i barnehagen, midt i magen. Foreldrene som ber om hjelp er i en fortvilet situasjon. De har det tøft året rundt, men det topper seg i jula.
Det er i stor grad mødre med vanskelig økonomi som har bedt om støtte på Finn.no. Og noen får hjelp fra folk som sender pakker og gavekort. Etter kavingen i gavepapir, nye ski til barna og kampen for den beste juleribba, som for mange nå skal være økologisk fra lykkelige griser, vokser nok den dårlige samvittigheten for mange. Og hva er bedre enn at man da får muligheten til å hjelpe noen som trenger det? Denne solidariteten trenger vi mer av året rundt.
Forskjellene som resulterer i en klassedelt jul er et helårsproblem, men den synliggjøres mest i ferier og høytider. Når alle andre skal ha det på sitt beste. Faren er at vi glemmer dette litt når de fuktige øyekrokene er tørket etter nyttårstalene som skal gi oss perspektiver er lest.
Den dårlige samvittigheten som vokser fram i juleoverfloden brukes best hvis den omdannes til et engasjement hele året. Bekjempelse av ulikhet rommer store politiske spørsmål, som politikerne ikke må få jobbe med i fred. Når ulikheten vokser, bør det politiske engasjementet også bli større blant oss.
Ser vi på utviklingen i antall mottakere av sosialhjelp, kan SSB fortelle at 114.801 mottok støtte i 2012 mot 130.405 i 2016. Uten å gi næring til statistikk-kverulanter: De siste tallene som er brukt for å dokumentere barnefattigdommen her til lands er nesten 100.000 barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt. Ifølge rapporten «Fattigdom og levekår i Norge», som Nav la fram i november, er det i aldersgruppen 18–34 år, altså blant unge voksne, at andelen fattige øker betydelig.
At jula er tøff for mange betyr ikke at vi skal slutte å vise fram våre koselige øyeblikk. Eller dele fra den delen av livet som vi er stolte av. Men det er lov å følge med litt på andre som ikke deltar like aktivt i hyggemaratonen. Førjulstiden er høyst sannsynlig mer stressende for dem som ikke deler bilder av den.