For halvannet år siden ble jeg kjent med en ny person. Det første jeg fikk lære var at han likte å gå og drikke, ikke bare en øl, men flere, på søndager. Jeg visste ikke at det gikk an å feste på søndager, og om det så i praksis gikk an, slet jeg med å forstå hvordan noen fikk seg til å gjøre det. Mitt verdensbilde gikk ut på at man på søndag kveld satt med kalde kinn etter å ha vært i skogen eller noe sånt. Alkohol på søndag passet på ingen måte inn, og jeg lurte litt på om det var ham det var noe galt med, eller om jeg hadde vært enda mer avsondret fra livet innenfor Ring 1 i min barndom, enn først antatt. Litt skeptisk, men med ønske om å fremstå som åpen og kul, ble jeg med, og etter hvert vant til tanken – og praksisen med å forlenge helgen litt.
Jeg trodde jeg hadde hørt alt, og blitt en urban utgave av mitt streite selv, men det var før samme person fortalte at han også pleide å dra ut på julaften og 1. juledag. Alt var stengt, så man måtte dra på Cacadou – en av Torggata i Oslos bruneste steder. Brun pub på julaften? Noe annet enn Sølvguttene på julaften? I år har jeg mer eller mindre takket ja til å bli med på Cacadou 24. desember. I dette tilfellet handler det ikke om at man er alene og familieløs, men bare har en litt uortodoks juletradisjon.
Det skulle altså et nytt bekjentskap til før jeg skjønte at det fantes andre måter å feire jul på enn den jeg, og mine fleste hvite venner fra trygge familier gjorde. For hvem er det egentlig som har definisjonsmakten på hva som er en vanlig, «riktig» feiring, og hva som ikke er det? For mellom de to polarene, jul på Blå Kors’ suppekjøkken og Tone Damlis veldig koselige jul i Sogndal, finnes det en haug av måter å feire jul på. Tar man for eksempel en titt på Facebook, ser man at arrangementet «Kulturpessimistisk lillejulaften» feires på det alternative utestedet Maksitaksi. Man får en fornemmelse av dreadlocks og veganisme, men det er interessant, og litt lettende, å se at man ikke må pynte treet på lille julaften.
Det beste med å bli eldre er å innse at det er lite man egentlig må. Man må for eksempel ikke høre på «Deilig er jorden», og heller ikke gå rundt juletreet. «Deilig er jorden» syns jeg fremprovoserer en overdreven melankoli, og juletregang blir fort hektisk, spesielt når man er fire personer og i utgangspunktet ikke rekker rundt treet. Samtidig er det et poeng å ikke være kranglete ovenfor familien i jula, så jeg synger årlig med på «Deilig er jorden», og går stakkato rundt treet. Julefeiring hos meg er helt etter boka – og selv om jeg setter enormt stor pris på mors innsats (og pappa, han fikser tre) for å skape hyggelig jul, har jeg blitt mer flørtende med tanken om å teste noe annet i tillegg i år. Trump har blitt president, så jeg føler uansett ikke det er noe sensasjonelt over å velge akkurat 2016 til året man endrer julevaner. I tillegg syns jeg det er fascinerende å se hvordan folk tviholder på juletradisjonene som om det var det kjæreste de har. Alt som har med jul å gjøre har tidvis ganske strenge retningslinjer og prosedyrer i hver familie, og ethvert forsøk på å endre dem, kan tukle med familiefreden.
Da jeg først hørte om Cacadou-jul, reagerte jeg jo ganske fordomsfullt, delvis fordi det var så ukjent for meg, men også fordi jeg med en gang tenkte at den eneste gode grunnen til å være på Cacadou på julaften må være at man ikke har familie. Det kan jo faktisk hende at man synes det er hyggelig å ta en øl på Cacadou med venner etter det obligatoriske på julaften. Jeg tror egentlig ikke jeg er alene om å få disse fordommene. Det er fordi, som nevnt, at jula er så streng. Det er lite av jule-prosedyrene det er greit å vike fra før man blir mistenkt for å være ensom eller amper. Moralen er at det bør være rom for valg i jula også. Akkurat som man velger hvor man skal dra på ferie, bør man kunne velge mellom Cacadou og stua.